Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 11. kap.

4 2 0
                                    


I de blå dragens rike:

Det var natt. Arnor lå og sov i sengen sin. Fullmånen skinte gjennom vinduet i husett som han og stefaren Delar hadde fått låne av kong Mandalord.

En liten skygge falt inn i det halvmørke rommet og materialiserte seg til en ung vakker pike. Hun hadde mørkt hår og et blekt sorgpreget ansikt.

På stille føtter gikk hun bort til sengen hvor Arnor lå, oog da hun etter en liten stund hadde stått og sett ned på den sovende mannen, bøyde hun seg stille ned og med bleke lepper kysset hun han forsiktig på pannen.

Hun rettet seg opp, og mens de mørke øynene hennes sørgmodig betraktet Arnors vakre ansikt som svakt ble lyst opp av månestrålene utenfor vinduet, hvisket hun:

- Sov trygt, miin kjære. Uansett hvor du er og uansett hvilke harde oppgaver som blir lagt på dine skuldrer, skal du alltid vite, at du ikke er alene. Jeg vil alltid følge deg, og jeg vil gjøre alt som står i min makt å hjelpe deg slik at børene dine ikke skal bli altfor tunge.

_ _ _
I Alvheim. I kong Lysandrions slott:

Udelas lette febrilsk blant tingene sine inne på sitt kammer. Hans herskerinne hadde befalt han at han skulle hente Leontes. Mens han lette etter den magiske kulen som var selve bindeleddet mellom han og hans alviske venn, gikk Udelas tanker tilbake i tid.

Den magiske kulen som han selv hadde, var en av to kuler som Leontes en dag hadde stjålet fra Lysndrions skattekammer. Den andre hadde Leontes i sin varetekt.

Udelas prøvde å ikke tenke på hvordan det tyveret hadde foregå, og på de to vaktene som Leontes hadde drept. Istede gikk tankene hans til den tiden da han og Leontes var i de blå dragenes rike.

Før de hjalp den stakkars kvinnen Anneka ut av fanggehullet, hadde Udelas fortalt sin far og søster at han ville dra tilbake til lysalvenes rike før dem, fordi han var sliten og hadde hjemlengsel.

Og Leontes ba sin læremester hos dragene om lov til å følge sin gode venn på reisen, fordi han lenge hadde ønsket å se den legendariske alvebyen.

Alle stolte blindt på de unge mennene. Og både Udelas og Leontes fikk det slik de ville. Det var da at Leontes uten at Udelas visste om det, hadde stjålet de to dragekulene som kong Lysandrion hadde fått låne av de blå dragene for å frakte Jarissa, Tamera, Kamapua og dvergene Ciarin, Brage og Gaydor i all hemmelighet til Arnor.

Men hva Leontes hadde gjort på forhånd, visste ikke Udelas noe om, og da de på den kvelden da alle trodde at de to unge mennene var reist til lysalvenes rike, noe de ikke var, var Udelas uvitende om Leontes hadde gjort.

Udelas var bare opptatt av hvordan han skulle klare å redde den stakkars Anneka, og han trodde at Leontes var akkurat som han. En god mann som var ute etter å gjøre en god tjeneste.

I ly av mørket hadde de sneket seg tilbake til kong Mandalords slott. Leontes magi gjorde dem begge usynlige, og for at dragene ikke skulle lukte dem, hadde den unge alven smurt en urtekrem på både seg selv og Udelas.

Vaktene ble bedøvd ( trodde Udelas) og etter at Leontes hadde utført samme kamuflasje metode på Anneka, flyktet de tre av gårde, ut i skogen.

Men det Udelas ikke visste ( Leontes hadde ikke fortalt han hele sannheten), var at Anneka, den unge kvinnen, egentlig var Khahiss - røddragenes onde dronning.

Selv om fangeskapet hos de blå dragene hadde tæret hardt på kreftene hennes, hadde Khahiss klart å bruke magi. I tanker og drømmer om en fyrstelig belønning, hadde hun klart å få Leontes under sin kontroll. Og sammen hadde de lurt Udelas. De trengte han i sine planer, og derfor hadde de utnyttet hans naive gode hjerte.

Med magi klarte Khahiss å mane fram et bilde av seg som en ung vakker kvinne, og i drømmene hjemsøkte hun Udelas slik at han ikke fikk ro på seg.

Udelas husket så altfor godt hva som hendte ute i skogen utenfor dragekongen Mandalords fjellslott. Og det fatale valget som ble tatt da. Et valg som Udelas i ettertid angret dypt over. Han forsto jo nå, at uten at han visste om det, så hadde både Leontes og hans herskerinne planlagt alt på forhånd. Både flukten og alt det andre som hendte.

Udelas var stresset der de flyktet av sted dypt inne i skogen med sin dyrebare last, Khahiss. Hun klarte ikke å gå, så Leontes og Udelas måtte bytte på å bære henne.

Mens de løp dypere og dypere inn i skogen, gjorde Leontes det som han og Khahiss var blitt enige om. Han stoppet brått midt inne i skogen, og mens Udelas lurte på hva de nå skulle gjøre, hadde Leontes lempet den unge kvinnen over til han. Udelas kunne se hvordan den unge alven hentet en en magisk kule fra innsiden av kappen sin.

Udelas forsto nå at det var en av de dragekulene som kong Lysandrion hadde hatt inne i sitt skattekammer. Men den natten da han så kulen for første gang, var han helt uvitende om alt. Med store øyne stirret han på Leontes, og før Udelas rakk å forstå hva som hendte, hadde den unge alven løftet den magiske kulen i været med en hånd, og med høy stemme ropte han:

- O'dragekule, før oss til Alvheim!

Udelas rykket til, og han skulle akkurat til å protestere, men før han rakk å si noe, ble portalen åpnet.

- Skynd deg! ropte Leontes. - Skynd deg, før den lukker seg!

Udelas hadde prøvd å stitte imot, men Leontes hadde ikke brydd seg om hva han syntes. Istede hadde han gitt Udelas et kraftig puff i ryggen som sendte han hodestups inn i den mystiske portalen som besto av et virvar av dansende fargeskyer.

Slik kom Khahiss til Alvheim.

Leontes og Udelas fant et hemmelig sted hvor de kunne skjule kvinnen som de hadde med fra alles årvåkne blikk. Og det var ved Ty'le åndenes sjø.

Det var som om Leontes instinktivt visste at dette var det rette stedet. Udelas hadde virkelig lurt på hvordan Leontes kunne vite noe som helst om denne mystiske delen av Alvheim. Han hadde jo aldri vært her før.

Leontes så på han.

- Dette er et magisk sted, hvisket han. - Prestene i Det blå templet har de samme evnene som trollmenn og hekser. Vi kan bruke magi og vi kan merke hvor det er magi.

Leontes strakte ut den ene armen og han gjorde noen merkelige bevegelser med fingrene som om han følte på luften rundt seg.

- Jeg kan kjenne magien fra den sjøen som ligger der borte.

Han pekte mot skogen som lå mot nord. Hvis Udelas hadde fulgt litt bedre med i alle de sagnene som ble fortalt blant lysalvene, så hadde han visst hva som befant seg i den retningen som Leontes pekte.

Det var veien mot det samme onde stedet der Tamera og Rhan møtte den onde demonen Den hvite damen da de var barn!

Gudesteinen 3: Kampen om VanaheimWo Geschichten leben. Entdecke jetzt