Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 46. Kap.

Moranthes så hvordan Darami skyndte seg bort til de andre lærlingene som sto og ventet på han. Han så Darami tok fram dragekulen, og så var alle fire ungdommene borte.

Da Moranthes kom inn i salen igjen, var alle lederne opptatt med en svært viktig diskusjon. Tyra kikket opp, da hun hørte skrittene hans.

-Moranthes, det var godt at du kom. Er Darami og de andre dratt?

- Ja, ærede prestinne. Får bare håpe det går bra med dem.

Kong Mandalord så granskende på han.

- Du må ha tro, Moranthes. Både Darami og de andre lærlingene har fått opplæring i å håndtere akkurat slike alvorlige situasjoner.

Lunheta, sølvdragenes dronning reiste seg.

- Moranthes, jeg vet at du føler omsorg for din lørling. Det gjør alle læremestere. Men akkurat nå er det svært viktig å holde fokus. Både for Darami og hans følgesvenner og for alle oss andre. Du har sikkert hørt om det siste budskapet som Arnor fikk av Gallanus.

Moranthes nikket.

- Det er bra. For det er akkurat den som er vårt største problem akkurat nå. Fienden vet om alle våre planer.

- Ikke alle, sa kong Mandalord. De andre snudde seg forvirret mot han.

- Hva mener du, Deres høyhet? Undret Aragul, de grønne dragenes konge. Kong Mandalord reiste seg.

- Vi har fortsatt noe som kan snu denne fatale situasjonen.

-Hva da?

Mandalord gjorde et tegn, og to tjenere bar inn et bord dekket av et blått teppe. Da tjernerne var gått, gikk den blå dragekongen bort til bordet og trakk vekk teppet.

Der på bordet sto fem ting. En krystall, et armbånd, en rød rose, et belte og en gammel trolldomsbok.
(se Gudesteinen bok 2: Alvefyrstens datter kap. 4)

Alle de andre reiste seg av forundring. Najia, de gylne dragenes prinsesse, gikk bort til bordet. Hun var kledt i en kjole av gull, og den overdådige kraven sto som en glitrende vifte rundt hodet hennes. Den gylne huden hennes skinte i takt med alle edelstenene som var brodert inn i kjolen. Hun så pånde fem tingene.

- Det er ikke til å tro! utbrøt hun. - Nincenos hemmelige skatter! Hvordan er det mulig? Jeg trodde at de var i Ankor!

- Det var de, sa Tyra, kong Mandalords kvinnelige rådgiver. - Helt til Khahiss ble fanget.

Aragul stilte seg ved siden av Najia. De grønne øynene hans lyste, og han strakte ut en hånd for å røre ved tingene, da kong Mandalord stoppet han. Han grep den grønne kongen i armen, og med et advarende blikk sa han:

- Forsiktig, Deres høyhet. Disse tingene er forhekset. Det er kun deres rette eiere som kan røre ved dem.

- Rette eiere! ropte Xantus, sølvdragedronningens rådgiver. Han reiste seg og med et mørkt blikk på både Aragul og Mandalord stilte han seg ved siden av Lunhetas stol.

- Denne skatten tilhører ingen andre enn min dronning.

Alle stirret på Lunheta. Sølvdragenes dronning satt helt urørlig på stolen sin.

- Xantus har delvis rett, sa hun. - Og jeg skal fortelle hvorfor.

Stemmen hennes var lav, men likevel hørte alle henne.

- Fyrsten av Ninceno var min fetter. Lenge var han en god hersker for sitt folk. Men så kom Khahiss. Den røde dronningen kastet sin trolldom over han. Hun forførte han akkurat slik hun gjorde med kong Akan. Hun fikk min fetter til å gifte seg med henne og slik fikk hun makt over Ninceno.