Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 82. Kap.

Mellani sto litt i bakgrunnen sammen med de andre beskytterne, mens Nadine og de andre magikerne og geistlige fulgte med på det magiske kartet som lå utover rådsbordet.

Hvert eneste trekk på slagmarkene ble nøye betraktet og vurdert.

Som regel holdt Nadine og de andre seg rolige, og bare av og til, hvis handlingene på kartet ble for faretruende for deres allierte, grep de inn ved hjelp av kreftene sine.

Mens Mellani sto der i bakgrunnen, fikk hun god tid til å tenke. Hun tenkte på sin familie og sine venner. Egentlig hadde hun ikke så mange venner. De hun visste om, var Moira, Legolas....og Netanel.

Men nå var både Legolas og Netanel dratt. Dratt av sted for å sette i gang forsvaret av lysalvenes by.

Mellani stirret framfor seg med et tomt blikk. Selv om det ikke var lenge siden de var reist, savnet hun dem allerede. Savnet dem så det sved.

Etter at hun hadde våknet fra den forheksede søvnen, hadde Mellani lært mye både om krigen mot Botan og om profetien om den utvalgte. Hun hadde også lært å kjenne alle de forunderlige skapningene som holdt til i kong Mandalords fjellslott.

Her levde alle i fred og fordragelighet. Det var både dverger, mennesker, alver i alle størrelser og sorter, kattefolk, nagaiere, ånder og drager.

Slik hadde det ikke alltid vært. Men etter at Arnor var blitt voksen og var blitt bevisst sitt ansvar, hadde det skjedd underverker.

Arnor, bæreren av Gudesteinen, en sønn av menneskene, oppfostret hos lysalvene, og kongssønnen Delars stesønn. Han var ikke en kriger, men en druide. En druide av gudenes slekt.
( se kap. 47 i Gudesteinen bok 3: Dragehjerte )

Mellani ble skamfull, da hun tenkte på hvor nedlatende hun selv hadde vært overfor alle av menneskeætten. Men nå, etter at hun hadde lært å lytte mer til sine egne og andres drømmer, hadde hun fått et helt annet perspektiv på saken.

Mellani hadde aldri sett Arnor, bortsett fra i de magiske synene sine. Men selv i dem, kunne hun merke den gudommelige kraften som den unge mannen utstrålte. Slik var det også hver gang hun hørte Arnors navn. Bare lyden av navnet hans hadde en kraft som ga henne lyst til å falle på kne og tilbe han.

Disse tankene fikk Mellani til å grøsse svakt for seg selv.

Tilbe han?

Denne gåtefulle dragningen var ikke slik som den man følte overfor andre menn. Ingen rå seksualdrift, men en påtrengende inderlig følelse av trygghet, av varme og forståelse og fellesskap.

Mellani kom til å tenke på et rykte hun hadde hørt. Et rykte som florerte som ild i drageriket. At Arnor ikke bare var en reinkarnasjon av guden Mitas. Men at han også var av hans blod. En halvgud.

En halvgud?

Mellani følte seg forvirret. Av alle hun snakket med, så ble alltid Arnors navn og alle hans gjerninger uttalt med den største respekt og høflighet. Den høytidelige aktelsen som alle hadde overfor den unge mannen.

En halvgud. Var dette sant? Kunne et menneske virkelig være så perfekt, mer perfekt enn de mektigste konger blant alvefolket?

Mellani hadde nevnt det samme spørsmålet til Nadine en gang, da hun inn i mellom oppdragene sine hadde en liten pause.

Det var som om den unge prinsessen av skogalvene i Alvheim ble såret over Mellanis spørsmål, for hun ble meget alvorlig og stemmen hennes skalv litt av opprørthet da hun svarte:

- Jeg har vokst opp sammen med Arnor. Han er den beste vennen jeg noen gang har hatt og har fortsatt. Han er god og snill og hans høyeste ønske og mål er å lege alle de skadene som Botan har påført Vanaheim. Jeg har sett de undrene han har gjort. Selv om han er et menneske, er han ekte. Han behersker Gudesteinen. Han er den utvalgte, den som lysets guder har valgt til å befri oss alle fra Botans makt. Godhet er hans adelsmerke, han er min venn og jeg vil følge han hvor enn han går.

Mellani forsto Nadines følelser, og hun ba straks om unnskyld. Det hadde ikke vært hennes mening å såre. Da hadde Nadine smilt, og hun la en myk hånd på Mellanis skulder.

-Kjære deg, du er altfor vant til å ha kontrollen over både deg selv og andre. Du må lære deg å slappe av. Jeg vet det er vanskelig for deg å slippe taket, men se rundt deg. Mange av mine venner er mennesker. Enn hvis jeg ber deg om å hjelpe en av dem, istede for meg? Ville du gjort det? Har du fulgt med på vårt arbeid? Hva vi egentlig gjør her? Akkurat som Arnor kjemper for frihet og likhet for alle, så gjør vi også det. Jeg og alle de andre her er en del av fellesskapet og alliansen som Arnor har bygget opp. Jeg håper ikke at den blir ødelagt. For vi er den største beskyttende skansen som Arnor og de andre i felten har. Hele forsvaret her er bygget på tillit og samarbeid. Hvis det finnes et svakt ledd her, vil alt bli knust.

Nadine hadde snakket med Mellanis mor, fyrstinnen. Og av Adonei, hadde Nadine fått høre alt om Mellain og Netanel. Og om hvilken viktig del de to hadde i samarbeidet mellom alver og mennesker.

Nadine følte at hun overdrev ordene sine litt, men på en måte var det jo riktig. Grunnen til at alle de skjulte rikene i Alvheim hadde klart å bevare sin trygghet, var jo fordi at alle innbyggerne uansett rase beholdt roen og freden.