Mellom To Skjebner

1. Ekte kvinnfolk

Sid

"Opp med haken, deres Majestet. Og ikke sitt med så krum rygg, det er respektløst."

Jeg stønner og føler ryggen falle sammen innvendig. Enda rettere? Han er gal. Jeg kan ikke engang bli sittende halvstrak uten at det gjør dritvondt. Og nå har jeg øvd meg de siste to månedene på å bli bedre. Det eneste som holder meg gående, er tanken på at Ryker kanskje blir stolt når han ser meg igjen.

Tross alt er jeg voksen nå, så jeg må oppføre meg sånn også. Moden, som ekte kvinnfolk er.

Skulle ønske jeg så ut sånn som jeg føler meg. Men dessverre er poseøynene tilbake på plass til full utstilling i dag også. Ikke så kvinnfolkaktig akkurat å sitte oppe fordi man hadde overnattingsparty med en annen dronning.

Egentlig skulle vi begge fokusere på pliktene våre fordi vi begge opprettholder hvert vårt kongerike, men ærlig talt ble det litt kjedelig. I går kveld spesielt, så imens hun og jeg gjorde en haug med papirarbeid, bestemte vi oss for å friske opp hodene våre ved å ha en skikkelig putekrig.

Beste. Putekrigen. Jeg. Noensinne. Har. Hatt.

Det var så gøy.

Men nå er jeg fryktelig trøtt, så jeg begynner å vurdere muligheten for at det ikke var verdt det.

"Jeg forstår at det er slitsomt å opprettholde en flat mine og rett holdning, men vær så snill, ikke snork under middagen."

Hodet mitt fyker opp igjen. Herregud. Jeg holder på å sovne. Det oppdaget jeg ikke.

"Beklager, Folli. Jeg er bare utslitt."

"Av timene våre eller av et hypert jenteparty?"

Jeg kjenner kinnene mine bli røde. Forsiktig prøver jeg å rette meg litt opp i ryggen og fikse på den lille kronen oppå hodet mitt. Håret er satt opp i en haug med forskjellige fletter. De strammer hodebunnen, og det gjør det ikke akkurat lettere å konsentrere seg om det Folli prøver å lære meg.

Folli er den ultimate læremesteren. Han kan alt innen... ja... alt. Det er nesten litt skremmende, og helt ærlig er jeg litt redd for ham til tider. Som i dag, hvor han er så intens at det får meg til å trekke hodet så langt bakover at jeg lager den ultimate dobbelthake.

Og jeg vet at dobbelthaken er der, jeg har laget den samme grimasen ganske mange ganger foran speilet de siste ukene.

Hvilken grunn? Godt spørsmål. Ikke noe godt svar.

Mest fordi jeg er den er jeg er, tror jeg.

"Jeg trengte å slappe litt av," bortforklarer jeg og vifter lett med hånden. Folli blir nesten litt fornærmet over håndbevegelsen, så han hermer etter meg, snøfter og løfter haken.

"De kan ta tredve."

Jeg lyser opp så fort han sier det. "Virkelig?"

"Ja, men De må være tilbake etter det. Middagen er om tre dager, og De ser fremdeles ut som en vandrende, trøtt klump. Det kan vi ikke ha noe av. Vi må ha en kvinne. En mektig kvinne. En dronning."

Jeg rister lett på hodet over den ivrige tonen hans. Selv etter to år føler jeg meg ikke helt som en dronning. Noen ganger - litt for mange - tenker jeg på hvordan livet mitt ville vært hjemme. Altfor mange ganger tar jeg meg selv i å tenke på Ryker, og hvor mye jeg savner ham. Det stikker alltid i hjertet mitt når jeg prøver å gjenkalle minner av ham, for ansiktet hans begynner å blekne litt i minnene mine. Ikke mye, men nok til å gjøre meg dritredd og sitte like spent som en buestreng på neste brev. Som oftest er det ikke engang han som skriver, for Aghon er den som tar seg av alle rapportene. De er visst svært så travle der borte. Selv etter to år.