Mellom To Skjebner

14. Mirakel

Sid

Jeg lukter krydder. Og ikke sånt godt krydder, men skikkelig sterkt og vondt krydder. Dette markedet er stappfullt av mennesker, og de aller fleste bodene selger en eller annen form for krydder. Ikke nødvendigvis bare krydder, men også i form av kjøtt og fisk som har blitt krydret, grønnsaker som har blitt krydret, frukt som har blitt krydret ... en eller annen vase som har blitt krydret.

Hvorfor er alt krydret? Det gir ingen mening.

Jeg finner likevel det aller meste ganske fascinerende. Vasene er dekorert med ukjente mønstre jeg aldri har vært borti før, noe av frukten ser veldig eksotisk ut, grønnsakene er formet annerledes enn jeg er vant til, og noe av fisken er bare helt latterlig. Jeg begynner faktisk å le når vi går forbi en bod som selger gluggfisk, som bokstavelig talt er fisk med gluggeøyne. De er faktisk så store at de tar opp 90% av ansiktet. 

Lock ler litt med meg når jeg peker på den og gjør øynene store for å vise til hva som er så latterlig. Han gjør det samme, og det får meg bare til å le enda høyere. Han bak boden ser ikke så fornøyd ut over at vi gjør narr av fisken hans, men jeg prøver å fokusere på det morsomme istedenfor den sure gubben (som sikkert klager til kona over at han ikke får tak i noen annen fisk enn den).

Vi vandrer videre bortover markedet, og havner ved et sted som selger perlesmykker. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av dem er stjålet, siden perlene er ekte. Og når jeg ser på eieren av boden som selger perlesmykkene, kan jeg ikke forstå hvordan hun kan eie noe sånt. Jeg glanser forbi boden uten å se for intenst på henne, og Lock gjør bare det samme.

Selv om det kunne sikkert hende at ansiktet bedrar, og at hun egentlig er en kjempekoselig, gammel dame som bare ønsker å ha noen å snakke med. Og at hun var veldig heldig som arvet alle perlesmykkene fra tipptipptipptipptippoldemoren sin eller noe sånt.

Videre finner jeg et lite spisested som selger gluggfisk som en matrett, så jeg peker med hånda i den retningen og spør Lock om vi kan ta oss en matbit der. Jeg er ganske sulten siden vi ikke har spist så mye de siste ukene. Lock nikker og leder vei inn. Han setter seg ved et av de mindre bordene, med stoler som - typisk nok - vipper. Jeg hater virkelig vippestoler. De er så irriterende.

Stedet vi sitter i er dekorert med papirlapper som har blitt hengt opp i snorer. Det gir meg litt følelsen av å være i Kina, men lampene er ikke røde. De er blå og gule, og dekorert med en gullfarget snor som snurrer rundt og rundt dem i en evig spiral.

En ung mann kommer bort til oss. "Skal dere ha dagens spesial?"

Lock ser på meg over bordet med et lite smil om munnen. "Ja, takk. To av dem, vær så snill."

Jeg venter til mannen har gått før jeg spør: "Hvorfor det hemmelighetsfulle fliret? Er det noe som morer deg?"

"Bare vent og se," flirer Lock og legger armene i kors over brystet.

Nå begynner jeg nesten å bli litt nervøs her.

Etter som minuttene går uten at noen av oss sier noe, bestemmer jeg meg for å ta initiativ og prate litt. Kanskje jeg kan spørre ham et par spørsmål nå som vi først sitter ovenfor hverandre og ikke vandrer rundt i en hersens ørken.

"Så, nå som vi faktisk er her, hva er planen din?"

"Planen min er å bringe deg til palassets port og kreve at vi får snakke med kongen." Lock gir meg et søtt smil og lukker øynene litt for å virke uskyldig.