Mellom To Skjebner

28. Siste rest av tåke

Sid

Den svake følelsen av hender, noen som løfter meg opp i armene sine, bærer meg bortover. Jeg klarer ikke åpne øynene for å se hvem det er. Kroppen min henger slapt i de sterke armene. På en måte føles dette kjent. Som om jeg har opplevd det før.

Men kanskje det også bare har vært en av de mange drømmene mine.

Jeg føler at alt jeg har opplevd i det siste har vært en eneste stor drøm. Noen ganger nærmere et mareritt. Det er som jeg mister meg selv mer og mer, samtidig som jeg aldri har vært så nærme hvem jeg egentlig er.

Hvem er jeg? Jeg stiller meg det spørsmålet hele tiden nå. 

Jeg har fortsatt ikke noe godt svar. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det heller, siden dette liksom skal være en fantasy-historie. Ikke en dyp selvbiografi som fokuserer på å analysere meg selv.

Dessuten, har jeg ikke slitt med dette spørsmålet nok gjennom livet mitt? Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for meg å bestemme min egen identitet? Jeg skjønner virkelig ikke. 

Kan ikke jeg bare få være meg selv nå, så blir vi ferdig med det?

Armene løfter meg høyere, jeg kjenner at skikkelsen begynner å gå. Jeg prøver å åpne øynene igjen for å se hvem det er.

Jeg skimter en hvit maske.

***

Jeg gisper etter pusten. Hendene mine griper etter noe å ta tak i. Kroppen mister balansen av kanten, og plutselig befinner jeg meg selv på gulvet. Dyna faller over meg like etter.

Jeg sovnet.

Flott.

Jeg hadde en merkelig drøm.

Enda flottere.

Jeg dytter dyna av meg og sparker den så langt unna jeg klarer. Det er det eneste her inne jeg kan få ut frustrasjonen min på. Til min forskrekkelse avslører det klærne jeg har på meg, som er de samme klærne jeg husket at jeg tok på meg i drømmen. 

Når sovnet jeg egentlig?

Jeg kommer meg opp på beina og løfter dyna opp fra gulvet. Fortsatt litt frustrert kaster jeg den på senga og stamper bort til speilet, hvor jeg ser meg selv igjen. Jeg står i klærne jeg tok på meg i en drøm, så da var vel ikke det en del av drømmen. I tillegg husker jeg klart som dagen at jeg gikk gjennom bakgården og kom ut på en plattform. Jeg husker treet med de røde bladene.

Og der stopper det.

Søren heller.

Jeg retter litt på håret mitt imens jeg fremdeles står foran speilet. Litt oppgitt over hvor mørk under øyene jeg har blitt i det siste, snur jeg meg  vekk fra speilet så fort håret ligger greit nok til å få min godkjennelse. Jeg orker ikke se på ansiktet mitt så ofte, det får bare kroppen til å synke sammen i avsky over hvordan jeg alltid ser ut.

Kanskje jeg er på vei til å bli den samme gamle Sid igjen. Den jeg ikke vil være lenger. Den jeg trodde jeg ble kvitt.

For mange tanker igjen. Jeg trenger frisk luft. 

Jeg kommer meg ut av bygget og ut ved bakgården igjen. Solen er på vei ned bak horisonten. Det betyr at jeg skal møte Lock nå. Jeg haster meg vei gjennom hovedbygget til palasset til jeg kommer foran ved sølvporten. Lock står der allerede med en sekk på ryggen. Jeg ser kjapt nedover meg selv og håper jeg ser ok ut, selv om jeg vet at ansiktet mitt er et rent helvete.

Han smiler når jeg er et par meter unna. Jeg smiler svakt tilbake.

"Beklager hvis jeg er litt sen. Jeg sovnet," unnskylder jeg meg.