Mellom To Skjebner

31. Col

Sid

Tærne mine rører så vidt nedi bakken. Fingrene mine kjenner lenkene som holder meg opphengt akkurat nok til å svakt irritere meg. Håndleddene mine er såre av det harde metallet. Noen hårstrå henger foran øynene og frustrerer meg. Jeg prøver gjentatte ganger å puste dem bort, men de kommer bare tilbake igjen.

Jeg har hengt her i flere dager nå. Hvis jeg har telt riktig er jeg på dag tre, og det er for lenge. Lock pleier å komme innom et par ganger om dagen, men nå har han holdt seg lenge borte. For lenge. Og det er ikke bra.

Det er ingenting å gjøre her. Rommet er tomt og har ingen vinduer. Det eneste jeg kan se er døren som leder ut i gangen under palasset, men utenom det er det ikke stort å stirre på.

Derfor finner jeg det svært interessant å vifte med tærne og fingrene. Noen ganger svinger jeg litt fram og tilbake i lenkene også, bare for å ha et eller annet å gjøre. Dessverre må jeg alltid stoppe ettersom kvalmen dukker opp av all bevegelsen fram og tilbake.

«HALLO?!» roper jeg etter noe som virker som flere timer med tærvifting har gått. «JEG KJEDER MEG!»

Ikke noe svar. Som forventet. Det er ingen andre enn Lock som kommer ned for å snakke med meg. Og hvis det er noen andre, er det han jeg trodde var kongen først. Han med den hvite masken, som jeg fortsatt ikke vet hvem er. Jeg tipper han bare er en person som ligner veldig mye på Lock og må steppe inn for ham siden han er så mye borte, men det hadde vært fint å vite nøyaktig hvem han egentlig er.

Et navn hadde vært fint, for eksempel.

«KOM IGJEN! JEG VET AT DET STÅR NOEN UTENFOR OG KAN HØRE MEG!»

Og ... ingenting.

Æsj. Så kjedelig.

Jeg får vel bare bable til meg selv, da.

«ALTSÅ, JEG VET AT JEG LIKSOM SKAL VÆRE HELT SÅNN: OMG JEG VET IKKE HVEM JEG ER LENGER OG INGEN KOMMER FOR Å HJELPE MEG, MEN DET ER NYTTELØST, SÅ JEG GIDDER IKKE.»

Et lite host kommer fra den andre siden av døren.

Hurra! Jeg gjør fremgang. Et host betyr respons, som betyr mer snakking på meg.

«OG DET ER JO IKKE AKKURAT SÅNN AT JEG HAR GITT OPP HELT ELLER NOE, JEG BARE ORKER IKKE PRØVE Å GJØRE NOE UT AV DET LENGER. SELV OM DET HADDE VÆRT LITT DIGG Å KOMME UT HERFRA FOR Å FÅ SEG ET ORDENTLIG MÅLTID. MATEN DERES ER HELT GRUSOM. OG DERE HAR HELT SYKT MYE SJØMAT. HVORFOR DET? DENNE BYEN ER JO MIDT I ØRKENEN.»

Munndiaré-Sid er ustoppelig. Ingen kan få meg til å holde kjeft nå, med mindre de faktisk bestemmer seg for å avbryte. Men jeg hører ingen si noe på den andre siden av døren, så jeg fortsetter å snakke drithøyt.

«Å! BETYR DET AT SJØMATEN EGENTLIG ER ØRKENMAT? BETYR DET AT ... FISKEN BOR I SANDEN? ER DET DERFOR ALT SMAKER SÅ KORNETE? FORDI -»

«NÅ ER DET NOK!» brøler en stemme fra utsiden. Jeg hører at en annen stemme prøver å stoppe ham fra å åpne døren inn til rommet, men han lar seg ikke stoppe. Mannen kommer brasende inn i rommet med en annen rett bak ham. Øynene hans er gule og illsinte. Spydet han holder i hånden ser ikke så veldig lovende ut for meg, det heller.

Å fillern. Kanskje dette er slutten for meg.

Vent, hvorfor skal jeg bry meg om det igjen?

Jeg husker ikke helt.

Mannen tar et steg mot meg, men han andre holder ham igjen ved å gripe tak i underarmen hans.

Jeg hever hodet så vidt for å se på situasjonen spille seg ut.