Mellom To Skjebner

54. Alle tårene jeg feller

Sid

Det kom ikke med et forvarsel at sjelen min med ett ble kastet tilbake til kroppen den lengtet etter. Jeg fikk ikke noe tid til å forberede meg på sammenstøtet, eller kaoset som rådde overalt hvor enn jeg snudde meg. Jeg hadde ikke tid til å tenke noe særlig over hvorfor, bare "okay, så nå er jeg visst midt oppi det likevel". Ikke akkurat drømmesituasjonen. 

Tiden så visst ikke ut til å eksistere i øyeblikket kroppen og sjelen min ble ett igjen. Jeg skimtet Ryker utenfor det røde bladregnet, akkurat som jeg så Col på vei mot ham. En dolk glimtet i hånden hans, innsiktet mot hjertet til Ryker et par meter fra seg.

Han kom til å dø før jeg fikk gjort noe.

Det gikk ikke.

Så derfor brølte jeg til Nubila hva planen min var, akkurat idet kroppen og sjelen støtte mot hverandre og samlet seg.

"BLI TIL EN DRAGE!"

Hun lyttet, til tross for konsekvensene hun visste fulgte med. Jeg visste også at det å gjøre meg til en del av henne ikke ville ende godt. Nubila var tross alt død, kroppen hennes var borte. Derfor krevdes det så store mengder med energi, langt over det jeg egentlig kan takle, at kroppen min ikke kommer til å klare å ha en plass til henne etterpå.

Hun kommer ikke til å være en del av meg når dette er over.

Jeg vet egentlig ikke helt hva som skjedde rett etterpå, kroppen min ble så dekket av energien hennes, at alt jeg oppfattet var hvor kraftig hun faktisk var. Jeg hadde blitt til hjertet hennes. Jeg holdt henne i live.

På ett tidspunkt er jeg sikker på at stemmen til Ryker snakket, og bare det fikk meg til å holde ut litt til. Men jeg merket hvor tungt det var å ha alt sammen strømmende gjennom meg for å holde Nubila i live. Kroppen min er ikke bygget for å være et hjerte.

Derfor tror jeg at jeg endelig forstår hvorfor jeg aldri klarte å forme en drage med kreftene mine. Det er så overveldende og tungt, at jeg er redd kroppen min aldri vil bli den samme igjen.

Hold ut litt til.

Jeg prøver, Nubila. Jeg prøver.

Og sånn var det det hele holdt på. Det føltes ut som en evighet, med det samme som skjedde om og om igjen. At jeg følte meg for svak og var klar til å gi opp, til at Nubila måtte komme og motivere meg igjen, til at jeg holdt ut litt til.

Til slutt endte jeg opp her, i nåtiden, hvor jeg fortsatt gjør det samme.

Men nå merker jeg virkelig at jeg ikke klarer mer.

I et glimt er det som jeg ser det Nubila ser. De røde bladene har lagt seg ned på bakken, Col sitter under treet med Kacia foran seg. Ryker står ved siden av meg, med Aghon og sir Lion litt lenger bak seg.

Vi går tom for tid.

Hvorfor det?

Du har fått synet mitt. Jo lenger vi forblir sånn, jo mer vil vi bli til ett.

Kanskje det er for det beste. Jeg er så trøtt.

Sid! Ikke gi opp ennå. Du må returnere etter at alt er over.