Mellom To Skjebner

48. Virkeligheten

Sid

Jeg håper Ryker kom seg unna.

Men hvis jeg kjenner ham rett, har han ikke dratt sin vei. Han kommer til å finne en måte å snike seg inn på ballet på. Han vil tenke det er fordi han er smart, men ikke egentlig. Sannheten er mye verre.

Col forventer det. Han lar ham komme inn. Som en slags syk invitasjon. Bare at Ryker ikke vet hva den invitasjonen inneholder. Det er det kun jeg som vet, og forhåpentligvis er planen min for å forhindre det god nok.

Om noen timer braker det løs.

Jeg må bare vente til det.

Noen banker et par ganger på døren. Jeg trekker pusten dypt inn og ut, stiller meg selv foran speilet en siste gang for å se at jeg ser vakker ut. Ikke for Col, ikke for meg selv, men for Ryker. Hvis han kommer. Jeg vil ta pusten fra ham, og jeg tror faktisk det er mulig med denne kjolen. Jeg synes den så fin ut på bordet, men på er den enda bedre. Den sitter riktig overalt, og selv om den er litt for lang (noe jeg forventet), kom en tjenestepike inn med et par sko som gjorde det mulig å ikke snuble. Og selv om jeg foretrekker flate sko, er jeg glad for at jeg kan dra på meg hæler i kveld. Da slipper jeg å se så langt opp for å se ansiktet til Ryker.

Jeg tenker virkelig at han kommer til å være der. Jeg burde egentlig håpe på det motsatte.

I tillegg ligger håret mitt helt riktig. Den øvre halvdelen har blitt flettet og bundet opp bak så pent at jeg virkelig skulle ønske jeg kunne gjøre frisyren selv. Det ble også plassert et par krystaller i håret her og der, bare for å legge til effekten at jeg skal være sentrum. Enhver annen dag hadde det plaget meg til døde, men i kveld gjør det ikke det. Jeg føler meg rolig som aldri før.

En person kommer inn i rommet og mønstrer meg og kjolen et par ganger før han smiler bredt. Jeg retter meg så mye opp i ryggen som mulig og smiler høflig tilbake.

Og venter.

Jeg skal ikke tape denne kampen. Det kan han bare glemme. Col er flink på å putte opp en maske, men det kan jeg være også. I kveld skal jeg bevise det.

"Jeg kom for å gi deg denne," sier han og rekker ut hånden sin. I den holder han en liten maske, som bare er nok til å dekke området rundt øynene mine, litt av kinnene og pannen. Den er helt svart, med hint av rav her og der. Han skal virkelig dra den helt ut på meg.

Jeg - kroppen min - skal virkelig bli hans.

Tanken er kvalmende. Aldri i livet om han får lov.

Og når det gjelder tankelesingen hans, klarte jeg å løse problemet. Garjo visste om en måte å danne et slags skjold rundt hjernen, noe som gjorde at tankene ikke når fram til ham utenom de jeg selv ønsker å gi. Derfor er alt han tar imot noe sånt som: Jeg håper jeg ser presentabel ut. Dette er den siste kvelden min. Jeg håper jeg er verdig.

Jeg later rett og slett som jeg har gitt opp. At jeg aksepterer det han har tenkt til å gjøre med meg. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør. Aldri i livet.

Jeg bare håper han kjøper det.

Det, og at jeg klarer å holde skjoldet oppe. Tross alt er det flere enn bare Col som kan lese tanker. Og selv om jeg ikke ser Lock som et stort problem lenger, kan han være nok til å sabotere planen min. Jeg burde egentlig fått snakket med ham, prøve å lokke fram den virkelige Lock, som jeg tror faktisk at jeg snakket med før vi kom hit. For selv om han løy om hvem han var og alt det der, var han likevel grei å omgås. Jeg kunne snakke med ham og føle meg trygg.

Så dypt inni meg - jeg vet ikke hvor dypt - har jeg et lite håp om at den Lock eksisterer. Jeg bare håper jeg kan møte den Lock igjen, og at han står på riktig side av dette. Det burde han gjøre, ikke sant?