Mellom To Skjebner

58. Epilog

Musikkforslag: Universe Rising - Randy Dominguez, David Eman & Trevor DeMaere

*

Sid

"Pass på sånn at dere ikke faller nedi vannet!" roper jeg idet de holder på å miste balansen begge to. Jeg setter opp tempoet for å nå bort før katastrofen inntreffer, men istedenfor å være hjelpsomme og flinke, flirer de og tar tak rundt håndleddene mine sånn at jeg havner i vannet istedenfor.

Våt og irritert reiser jeg meg opp igjen og drar håret bakover.

"Hvor mange ganger -"

"Beklager, mamma!" roper de begge i kor. Jeg lukker øynene og sukker. Det er klart de beklager. De dyttet meg uti vannet, for helvete. Ikke greit. Nå må jeg ikke bare gå rundt i en stor, tung ballkjole, men en våt, stor og blytung ballkjole. Jeg tipper flettene mine er ødelagte også.

Jeg løfter kjolen så høyt jeg klarer og vandrer opp til vannkanten. "Dere skulle ikke løpe ut hit i dag, det vet dere."

"Men vi spurte pappa, og han sa det var greit."

"Pappa sa det?"

"Ja! Han sa du hadde vært så stresset i det siste, så han ville at vi skulle lokke deg ut hit for at du skulle ta pause."

Jeg klarer ikke la være å smile over hvor sjarmerende de er, og over omtanken til Ryker. Men det er klart, jeg blir stresset ettersom jeg de siste par månedene har planlagt det største ballet noensinne og faktisk arrangerer det i kveld. Derfor passer det litt dårlig at de to rakkerungene mine skulle løpe ut på Gerjaengen helt alene. De er jo bare ni, hvem vet hva som kan skje?

Jeg ser ned på dem, de to tvillingene som begge arvet farens øyne. Jeg sier det aldri høyt, men jeg er litt glad for at de i hvert fall fikk det mørke håret mitt. Det gjør at vi ligner, samtidig som vi ikke gjør det.

Men jeg må virkelig si at de er noen kjeltringer begge to, eier ikke et snev av skam eller skyldfølelse for det de gjør. Det aller meste av tiden finner jeg det sjarmerende, men noen ganger, hvis det har vært harde uker med mye papirarbeid, irriterer det vettet av meg. I tillegg er de så koordinerte at enhver fantestrek de finner på, kommer de unna med. De er altfor smarte for sitt eget beste.

Blikket mitt går mellom Seka og Cole. "Pappa vet ikke hva han snakker om, så la oss komme oss inn igjen. Gjestene venter."

"Men du er jo gjennomvåt, mamma," påpeker Seka og flirer.

Jeg ser nedover meg selv. Det drypper av kjolen og håret, samtidig som jeg er sikker på at ansiktet mitt er svart nedover kinnene på grunn av sminken. Jeg hutrer litt idet det kommer et vindkast, nå som solen har gått ned er det ganske kjølig.

"Jeg får bare skifte kjapt. Kom igjen nå, på tide å gå."

Jeg løfter skjørtet opp igjen og tusler bortover gresset på de halvveis høye hælene. Seka og Cole løper forbi meg og bortover i det høye gresset, betatt av de lysende ballene i lufta. Akkurat som meg den gangen.

Jeg rødmer litt ved tanken. Selv etter alle disse årene er det et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Cole prøver så hardt han klarer å fange en av de gule ballene, men de glipper ut mellom fingrene hans hver gang. Seka ler hver gang hun peker på ballen som unnslipper.

"Pappa!" roper Seka idet vi ser broen lenger unna. Ved starten av engen står han, høy og rak i ryggen som alltid, kledd opp i en dress som matcher kjolen min. Håret hans er gredd bakover så de gylne lokkene kun stikker ut nederst i nakken hans. Et par har klart å lure seg ut av sveisen og henger ned i pannen hans også, sånn som alltid.

Øynene hans glimter mot Seka som kommer løpende mot ham. Han rekker ut armene for å ta henne imot, og løfter henne høyt opp over bakken, snurrer henne rundt og rundt imens han ler. Cole ser mer med beundring på faren sin, men tør ikke løpe bort å gjøre det samme. Han er litt mer som meg på det området, litt sjenert.

Ryker putter Seka ned på bakken igjen og ser opp. Blikket hans vandrer over enga til det møter mitt. Jeg smiler ømt.

"Kan ikke dere løpe tilbake til ballsalen, så kommer vi litt etter?" spør Ryker idet Cole og jeg har kommet bort. Han gir meg et blikk i kroken av øyet jeg kjenner igjen.

"Okay! Førstemann!" roper Cole og begynner å spurte over trebroen. Seka ser litt forbauset ut først, men så setter hun i gang å løper etter. Først når de har nådd andre siden av broen, våger jeg å gå helt bort til ham.

"Ville du ha meg helt for deg selv?" spør jeg med et lite smil.

Ryker stryker et par våte hårstrå bak øret mitt. "Ja, men nå vet jeg ikke helt om jeg vil lenger. Det ser ut som du fryser ihjel."

Jeg rister svakt på hodet. "Jeg klarer meg."

Øynene hans skimrer svakt i gløden fra enga, gir dem den dype sølvfargen som minner meg om diamanter.

"La meg i det minste gi deg jakken min," hvisker han og tar den av seg. Elegant plasserer han den over skuldrene mine og senker hodet. Leppene hans er rett ved mine. Jeg biter meg litt i underleppen over den kalde luften som forlater munnen hans og treffer min. Tåken stiger oppover og forbi øynene mine, til alt jeg ser, er diamanter i sølv.

Hendene hans fletter seg sammen med mine.

"Jeg håper ikke sminken min renner," mumler jeg og lukker øynene.

Han ler en liten latter. "Å jo, men det går bra. Du er like vakker uansett."

Selv etter så lang tid får ordene hans hjertet mitt til å hamre. Jeg svelger og lener meg mot ham.

Leppene hans treffer mine ømt og forsiktig. Jeg løslater den ene hånden min for å ta den bak nakken hans for å trekke ham nærmere, hete opp kysset.

Ingen av oss våger å ta det for langt, så vi trekker oss unna hverandre ganske raskt.

"De venter sikkert på oss," sier jeg med røde kinn.

Ryker retter litt på håret sitt. "De gjør vel det." Han rekker ut armen sin for at jeg skal ta den. "Vil De gjøre meg den ære å la meg eskortere Dem til ballet?"

Jeg fniser og smyger armen min innunder hans.

"Jeg tar gladelig imot Deres tilbud."

Sammen går vi over trebroen og bort fra stedet hvor det føles ut som den Sid Lake jeg er nå, startet. Hun ble ikke til idet hun ankom denne verdenen. Hun ble til her, hvor hun for første gang i livet virkelig innså én viktig ting: Hvem hun var.

Og det er ikke sikkert jeg fortsatt er den jenta som kjempet mot en ond hersker eller en mann drevet til det ytterste på grunn av kjærlighet.

Det eneste jeg vet, er at jeg fortsatt er Sid Lake.

Og mer enn det trenger jeg ikke vite heller.