Ryker
Lock er en pest og plage. Stakkars Ziva er støkk med å varte ham opp til enhver tid for å holde ham her, mens jeg konstant har lyst til å gi ham en knyttneve i kjeven og må bli holdt igjen av sir Lion. Han forteller meg at vi bare må tåle det, men han slaver Ziva rundt som om hun ikke var av kongelig blod.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt henne om det er greit, men Ziva svarer bare med å sukke og gå forbi meg med et eller annet i hendene som Lock ba henne om å hente.
Vi har ikke hørt et knyst fra Aghon eller mennene hans heller. De har kun vært borte i en uke nå, men det føles ut som flere år. Jeg sitter utålmodig og venter på at de skal komme tilbake igjen. Forhåpentligvis med Sid, men det er ingen garanti for det. Mest sannsynlig kommer de ikke engang inn i Remni.
Jeg begynner å bli desperat etter å dra etter dem, men vet at jeg må holde meg her. Lock vil at jeg skal bli med ham tilbake til Remni så fort han er ferdig her, som betyr at jeg ikke kan dra noen steder. Han er altfor oppmerksom, og noen ganger er det nesten så jeg tror at han kan lese tankene mine.
Derfor er jeg forsiktig med hva jeg tenker når han er i nærheten, og prøver så ofte som mulig å nynne på en eller annen sang istedenfor.
Men han gjør det søren meg vanskelig noen ganger.
Jeg knytter nevene bare ved tanken på ansiktet hans. Jeg ser rødt så fort jeg starter å tenke på Sid og hvor hun er hen nå. Hva har han gjort mot henne? Hva gjør jeg fortsatt her? Jeg burde være der med henne.
Jeg burde ha vært hos henne hele denne tiden.
«Rocco,» hører jeg en stemme hviske. Jeg snur så vidt på hodet mot døråpningen. Ziva sniker seg inn i rommet og lukker døren forsiktig bak seg.
«Du er for sen,» hvisker jeg hissig tilbake.
Hun lister seg bort til vinduet der jeg står. «Jeg vet, jeg vet. Jeg var opptatt.»
«Med hva da?»
Hun legger armene i kors. «Hva tror du?»
Okay. Jeg innrømmer at det var et dumt spørsmål.
Jeg skylder likevel på Lock for at jeg spurte det. Tross alt er det hans feil at Ziva er forsinket og jeg følte meg nødt til å spørre i første omgang.
«Har det kommet noe?»
Ziva rister på hodet. «Nei. Ingenting. Aghon har ikke sendt noe.»
«Tror du de har blitt tatt?» spør jeg og lener ryggen mot vinduet.
Hun tygger litt på underleppen sin. «Det er vanskelig å si med sikkerhet. For alt vi vet kan det hende de fortsatt vandrer rundt i ørkenen på jakt etter byen. Etter hva det høres ut som, hinter Lock om at det å komme seg dit nesten er umulig for de som ikke kan veien.»
«Som betyr at byen enten er skjult eller er beskyttet av noe.»
«Eller at veien dit er svært kinkig.»
«Så hva gjør vi videre nå?»
«Jeg vet ikke helt,» innrømmer hun og ser ut vinduet. Det er helt bekmørkt ute, så alt man ser er et par lykter som lyser opp bakgården av slottet. «Det virker som Lock ikke mistenker noe ... ennå. Men det er bare spørsmål om tid før han bestemmer seg for å dra igjen. Han kjeder seg her, jeg merker det.»
Jeg lukker øynene noen sekunder. «Vi kan ikke la ham dra tilbake ennå.»
«Nei. I hvert fall ikke før vi får beskjed fra Aghon om hvordan han ligger an i redningen av Sid.»
YOU ARE READING
Mellom To Skjebner
FantasyDet har gått to år siden Sid ble kronet til dronning, men det er fremdeles mennesker ute etter å sette livet hennes i fare. Før hun vet ordet av det, har hun blitt kastet ut i kaoset igjen, og må nok en gang følge skjebnen sin. Ryker har ennå ikke k...
