Mellom To Skjebner

33. Kjempe mine egne kamper

Sid

«Du er ... Locks bror?» spør jeg så jeg virkelig oppfatter ordene.

«Ja,» svarer han lavt og snur ryggen til meg. «Og det er alt du trenger å vite for i dag.» Han begynner å gå mot utgangen, bort fra meg, og det får meg kjapt til å reagere.

Jeg rykker til så lenkene klirrer. «Nei, vent. Ikke gå.»

Han går.

Jeg kjenner desperasjonen gripe tak i meg. I et håpløst forsøk på å komme meg løs fra lenkene røsker jeg til med armene og kaster kroppen fram og tilbake. Jeg vil ut herfra. Jeg vil ikke ha disse lenkene rundt hendene og føle meg fanget. Nå er jeg lei.

«Slipp meg ut!» skriker jeg hysterisk imens jeg svinger i alle retninger. Tærne rører så vidt nedi bakken, så jeg klarer ikke bremse farten og bli hengende stille igjen. Jeg fortsetter å dingle fram og tilbake en stund før lenkene endelig legger seg til ro.

Jeg knytter nevene så hardt jeg klarer. Det gjør vondt. Lenkene gnager seg inn i håndleddene på meg, jeg kjenner blod renne nedover armene.

«Slipp meg ut ...»

Nå er ordene mer som en hvisken. Jeg vet ikke engang hvem jeg prøver å rope dem til, for det er ingen som kommer til hjelpe meg ut herfra. Jeg er helt alene her nede i det tomme rommet. Jeg trodde jeg ikke brydde meg om det, men akkurat nå føles det ut som brystet skal vrenge seg av smerte.

Jeg vil ikke være alene.

Slapt lukker jeg øynene og prøver å se for meg at noen er her inne sammen med meg. Personen står og smiler til meg, med nøkkelen til å slippe ut herfra i hånden. Den andre er utstrakt mot meg, men jeg kan ikke ta den. Jeg er lenket fast.

Den ansiktsløse skikkelsens smil blir til et blikk av sorg. Jeg senker hodet og kjenner tårene presse på.

«Det er ingenting jeg kan gjøre,» hulker jeg. «Jeg kommer til å dø her. Jeg trodde jeg ikke brydde meg noe om det, men det gjør jeg. Jeg vil så gjerne huske hvem jeg er. Hvem enn du er, ikke forlat meg. Ikke ennå.»

Skikkelsen tar et skritt mot meg og rekker ut armene. Sakte, sakte kjenner jeg armene legge seg om skuldrene mine. Tårene renner nedover kinnene mine imens det skjer.

«Jeg forlater deg aldri,» sier skikkelsen.

Jeg har hørt stemmen før. En gang for lenge siden.

Hvor er den fra?

Men før jeg får sagt det høyt, blir skikkelsen borte. Jeg åpner øynene trøtt og ser mot utgangsdøren. Jeg er fortsatt alene.

Flott. Nå ser jeg for meg ting også. Jeg begynner virkelig å få en skrue løs. Kanskje jeg er helt splitte pine gal når Lock kommer tilbake.

Jeg sukker og lener hodet mot den ene armen. Kreftene har forlatt meg. Jeg er så sliten.

Men akkurat idet jeg tror jeg endelig kan få meg litt søvn, hører jeg en stemme i hodet.

S ...

Hæ?

S ... L ...

«Hvem ... er du?» spør jeg høyt. Jeg bryr meg ikke om vaktene på utsiden kan høre meg.

Ka ... u ... r ... me ...?

Merkelig nok føler jeg meg ikke redd over å høre en stemme inni hodet mitt. Det føles på en måte ... kjent.

«Hva er det du prøver å si? Jeg forstår ikke.»

Kan du høre meg?

«Vel, ja, jeg tror da det?» svarer jeg halvveis sarkastisk. «Hvis ikke ville jeg ikke svart deg.»