Mellom To Skjebner

34. Kjære Rocco

Ryker

Kjære Rocco,

Husker du den gangen Ziva ble syk og Aghon var hos henne hele tiden? Det var bare oss to en liten periode når vi lekte, og hver gang jeg ville ta pause for å besøke henne, sa du aldri noe imot det. Jeg vet at det kanskje var normalt, men for meg føltes det spesielt å vite at du alltid støttet mine meninger. Jeg tror jeg helt siden vi først møttes forsto at du aldri ville gjøre noe annet enn å stå ved min side. For det er det du alltid gjør. Du står ved siden av noen, og du forlater aldri den siden så lenge personen er i live. 

Jeg ønsket lenge at jeg var den eneste personen du trengte å støtte hele tiden. Jeg ville at du skulle være min, for helt siden vi var små, betydde du alt for meg. Du var hele verden, samtidig som du bare var en liten flik av den. 

På mange måter savner jeg de enkle tidene hvor vi lekte rundt i slottshagen og ikke brydde oss om noe som helst. Vi var fri.

Det er vi ikke lenger nå.

Jeg prøver å tenke positivt på det. Du er fremdeles ved min side. Så lenge jeg er i live, vil du stå ved min side. Men nå drives det ikke lenger av fri vilje, men plikt. Og det forandrer en god del. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke rundt det.

Vet du?

Seka

Kjære Rocco,

For lenge siden bodde det en ensom prinsesse på et altfor stort slott. Hun hadde ingen drømmer om fremtiden, for hun visste at den eneste drømmen var virkeligheten. Helt til hun møtte en gutt med sølvøyne, og hennes virkelighet ble knust i tusen biter.

Prinsessens eneste drøm ble å se øynene hans. Hun ville ikke lenger leve i denne verdenen hvor hun hadde plikter og regler. Hun ville bare være sammen med ham, for han gjorde alt så lett. 

Men slik kunne det selvsagt ikke gå. Virkeligheten ville ikke la henne rømme vekk med ham, så hun ble sittende fast i det store, tomme slottet. Hun ble tvunget til å vokse opp bak høye murer, selv om alt hun drømte om var å kunne komme seg over dem og se det som lå bortenfor. Det pinte henne hver eneste dag å se de høye murene og fjellene dekke utsikten. Alt hun kunne tyde var den tynne åpningen langt, langt unna. Den som hun ikke kunne gå gjennom. 

Til hennes største frykt ble moren hennes syk. Altfor tidlig kom plikten hun hadde prøvd å vike seg fra. Det var på tide at hun skulle styre et helt rike alene, og hun visste allerede før morens siste utpust kom, at når den tid kom, ville den være katastrofal. 

Hun hadde ikke helt skjønt selv at tankegangen hennes gikk den veien før det var for sent. Det rablet for henne flere ganger. Under frokost, under kroningen, under middager. Hennes surrete tanker var en ting, men hennes følelser var noe helt annet. For selv om alt ansvaret lå på henne, selv om hun hadde støtte fra alle sider, ville hun likevel bare se ham.

Gutten med sølvøynene.

Derfor gjorde hun ham til hennes beskytter. På den måten slapp hun å være alene. Men det hun ikke visste var at det å ha ham for nærme gjorde det bare verre. Tvilen knuste hjertet hennes i tusen biter. Hva om han ikke elsket henne? Hva om han gjorde alt ut av pliktfølelse? Hvor mye skulle hun vise av sine egne følelser?