Mellom To Skjebner

46. Det er kjærlighet

Sid

Noen åpner døren inn til rommet. Jeg rykket litt til siden jeg halvveis ligger og sover.

"Tiden er inne for å gjøre seg klar," sier vakten som kommer inn.

Jeg smatter litt for å kjenne hvor dårlig ånden min er, den er helt jævlig.

"Klar for hva?" spør jeg og strekker litt på nakken. Det gjør ganske vondt, ettersom jeg bare henger her med hodet.

"Ballet."

Å. Har det gått så lang tid allerede? Col har jo ikke engang vært innom for å snakke med meg ennå. Det føles ut som kun noen minutter siden Ryker var her, men da har det vel faktisk gått rundt to dager.

Tiden flyr når man har det gøy.

Haha. Sarkasme.

Men helt seriøst, hva kan jeg gjøre for å få tiden til å gå fort i denne situasjonen? Det går ikke. Det eneste valget hadde vært å besøke Garjo, noe jeg fremdeles har svært lite lyst til. For det første løy han rett inn i trynet mitt og latet som om han var Ryker.

Noe som er nei. Bare: nei.

Så var det det med at han for to år tilbake nesten drepte Ryker og meg. I tillegg er han bare ... blæh. Skikkelig blæh.

Og det er vel også alt. Eller, nevnte jeg at han er blæh? For det er han.

Du burde prate med ham.

Morsom du, Nubila. Prate med en løgnhals og morder.

Vakten løsner lenkene rundt håndleddene mine, og fordi jeg har hengt der i rundt tre døgn, er beina mine som gelé når de treffer bakken. Jeg vakler med beina i sikkert et halvt minutt før jeg klarer å stå ordentlig oppreist.

"Kom igjen," sier han surt og dytter meg litt i ryggen.

Hei, kamerat, hold hendene dine der de hører hjemme. Du risikerer at jeg faller overende med å putte dem på ryggen min. Idiot.

Jeg vil at du skal prate med ham av andre grunner enn trening.

Og hva skulle så det vært?

En fluktplan.

Jeg håper virkelig hun snakker om en fluktplan for meg. Noe annet ville vært et stort og brølende NEI.

Fryktelig mange nei nå for dagen, altså.

Vakten fører meg ut av rommet og mot den endeløse lange trappa, som fortsatt gir meg en klump i magen. Jeg mener, hvorfor så mange? Det må vel ha vært en eller annen feil under byggingen av det her som førte til at de måtte legge til ett tusen trapper ekstra. Jeg kan ikke tenke meg til noen annen grunn.

Vi når toppen etter mange, mange torturerende minutter. Som alltid peser jeg som en gal, og da treffer det meg. Det er sikkert derfor Col ikke kom ned igjen for å snakke med meg. Da må han jo gå opp alle disse trappene!

Plutselig ble den delen mye mer forståelig. Jeg får sørge for å si det til ham når jeg møter ham. Som sikkert er under ballet i kveld.

"Sid."

Eller ikke.

Col kommer gående mot oss, med masken sin av, merkelig nok. Det lange arret hans er fullt synlig, og jeg kjenner det gå litt kaldt nedover ryggen min når jeg tenker på hvordan han fikk det.

Lock skal virkelig få svi for alt han har gjort.

"Kan jeg få snakke med deg?" spør han og stopper opp foran meg. Vakten vet ikke helt hvordan han skal reagere, så han blir bare stående med blikket vendt bort.