Mellom To Skjebner

47. Gi henne verden

Sid

"Det ... Det var deg," stotrer jeg og mister balansen av stolen. Jeg ramler bakover så brått at jeg ikke rekker å ta for fallet. Ryggen smeller mot det harde gulvet, og hodet i samme slengen. En rask smerte brer seg utover baksiden av hodet, men jeg er kjapp til å heve hodet igjen for å se på Col.

"Så du skjønte det altså," sier han lavt og reiser seg opp fra stolen.

"Men hvorfor ... hvordan kunne du ... jeg skjønner ikke." Det føles ut som stemmen min svinner bort. Han kommer rundt bordet og rekker ut den ene hånden mot meg. Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, men jeg tør ikke noe annet enn å ta den.

Stort feilgrep. Han slipper ikke taket så fort jeg er på beina.

Fingrene hans klemmer hardere om hånden min. "Du har vel ikke tenkt til å stikke av nå som du vet det?" spør han. Øynene hans er så milde, passer overhodet ikke til det indre synet jeg har fått av ham nå.

"Du drepte henne, Col," hvisker jeg så vidt hørbart. "Du kommer til å drepe meg i kveld, ikke sant?"

Han hever øyenbrynene overrasket. Hånden hans slipper taket, så jeg er rask til å ta den til meg og gni håndbaken så godt det lar seg gjøre. Smerten blir borte etter et par sekunder.

"Drepe deg? Hvorfor skulle jeg gjøre det?"

Jeg tar et par steg bakover for å komme meg litt unna ham. "Er det ikke det du har prøvd å gjøre?"

Han rister på hodet. "Nei, nei. Overhodet ikke. Jeg trenger deg i live."

"Så du har ikke tenkt til å la meg gå," sier jeg sammenbitt og kjenner virkelig trangen for å løpe mot døren og komme meg unna. Jeg vil bare vekk herfra og aldri komme tilbake.

Men jeg skjønner såpass at jeg ikke kan det. Jeg ga meg selv et løfte om å bli her for å bekjempe Lock, selv om det ser ut som jeg må legge til Col på den listen nå.

Og jeg som likte ham. Jeg stolte på ham. Jeg stolte på Kacia, men hun må ha løyet for meg, hun også. Hun viste sikkert Ryker veien gjennom labyrinten fordi Col trenger ham. Hun gjør dette for Col.

Men vent. Hun er jo ...

"Og det er grunnen, skjønner du," svarer Col på tankene mine. Søren ta at han kan lese dem. "Du skjønner, Lock kom over en bok som ga en nøye beskrivelse av hvordan man kan bringe de døde tilbake. Det fungerte, men bare halvveis. Når han brant foreldrene våre, brakte det sjelen hennes tilbake, men hun var ikke i live. Hun var kun et lite barn, umulig å ta og føle på. Hun var ikke ... nok. Og uansett hvor mange han brant etter det, ble hun ikke noe mer levende."

Jeg kjenner tårene presse på bak øynene. "Menneskene du brant, Col. Du."

"Greit, greit. Menneskene jeg brant."

Det at han ikke nekter for det engang gjør meg uvel. Det går helt rundt for meg i hodet. Synet mitt vaier.

"Men uansett da, ingen av dem hjalp. Derfor måtte jeg ty til noe sterkere. Jeg tenkte, hvis jeg kunne gi henne en kropp å leve i, en som allerede eksisterte, ville problemet være løst. Men ingen av kroppene jeg forberedte for henne, var gode nok. De var for svake, de taklet ikke overgangen."

Jeg svelger tungt, for jeg skjønner hva han prøver å komme frem til med dette. "Hvorfor meg?"

"Fordi du er perfekt." Han smiler bredt. "Du er den utvalgte, kroppen din er så å si udødelig. Jeg har allerede sett det, hvordan den helbreder seg selv så fort den får en skramme. Du er også i riktig alder."