Sid
«Har du en familie?»
Lock tenker seg litt om før han svarer. «Ja, en far, men han var sengeliggende den dagen jeg forlot ham for å dra over ørkenen. Jeg vet ikke om han lenger er i live.»
Jeg kjenner hjertet mitt dunke litt hardere. «Jeg beklager.»
«Hva beklager du for? For alt jeg vet er fyren fremdeles i live.»
Jeg tygger litt på underleppa mi. «Jeg beklager hvis han ikke er det.»
Lock rister på hodet og får et skjevt smil om munnen før han møter blikket mitt igjen gjennom flammene i bålet. Øynene hans lyser virkelig opp av ilden nå som det er så mørkt rundt. Det er som de også brenner.
Det er irriterer meg litt, for jeg vet at mine ikke ser sånn ut. Mine er sikkert såpass mørke at man ikke kan se hvilken farge de har engang.
«Hva med deg?»
Jeg kommer brått tilbake til virkeligheten. «Huh?»
«Har du noe familie?»
«Jeg har en mor, men jeg har ikke sett henne på over to år,» forteller jeg og pirker pinnen jeg holder i hånden inn mot bålet sånn at det sendes ut gnister i luften.
«Ingen far?»
Jeg rister på hodet. «Nei. Ingen søsken heller, men det går bra. Mor var nok.»
«Hvorfor har du ikke sett henne, egentlig? Det burde da være mulig for deg å besøke henne selv om ...» Idet han ser blikket mitt, lukker han munnen igjen.
«Skulle ønske det. Jeg vet ikke om du hørte det, men jeg er ikke fra denne verdenen. Jeg ble sendt hit på grunn av at jeg var den utvalgte. Det var egentlig meningen at jeg skulle dø så fort jeg hadde reddet verden fra Garjo, men jeg var ikke klar for det, så jeg fikk lov til å leve.»
Lock ser imponert ut. «Wow. Så du bare brøt reglene totalt?»
Jeg smiler svakt. «Noe sånt.»
De tre vaktene, Lenke, Manne-Sid og Kaviar, kommer tilbake fra skogen med mer ved i hendene sine. Jeg ser på dem halvveis i sidesynet imens de legger det fra seg i stabler og går mot teltet som er satt opp noen meter unna. De er sikkert utslitte. De nekter å la meg arbeide, så hele kvelden har jeg bare sittet her og ikke gjort noe som en udugelig og bortskjemt dronning. Jeg hater følelsen, for jeg kan skitne til hendene mine helt fint uten at det gjør meg noe. Hvis Ryker hadde vært her ...
Æsj. Jeg må virkelig slutte å tenke på ham. Det er for mitt eget beste.
Istedenfor å tenke tanken helt ut, retter jeg bare oppmerksomheten mot Lock igjen. «Hva heter kongen deres?»
«Jeg vet ikke,» svarer Lock så vidt hørbart. «Ingen vet navnet hans. Det har blitt holdt hemmelig.»
«Så ingen vet den sanne identiteten hans heller?»
«Nei. Det er bare noen få antall individer som har hatt muligheten til å se ham med sine egne øyne. Ofte krever kongen at besøkende går med bind for øynene, eller så har han på seg en maske for å skjule ansiktet sitt.»
Så merkelig konsept. Jeg skjønner på en måte poenget med det, men hva er det kongen tenker at han vil få utbytte av med at ingen vet hvordan han ser ut? Det gir ingen mening. Jeg prøver å tenke meg til tanken på at det var meg i hans sko, jeg var den som gjemte meg bak masker og tvang mennesker til å binde seg for øynene så fort de var i nærheten av meg.
Nei. Det hadde ikke gått. For upersonlig, og veldig undertrykkende for alle andre enn meg selv.
«Så hvordan vet du om det han planlegger?»
CITEȘTI
Mellom To Skjebner
FantezieDet har gått to år siden Sid ble kronet til dronning, men det er fremdeles mennesker ute etter å sette livet hennes i fare. Før hun vet ordet av det, har hun blitt kastet ut i kaoset igjen, og må nok en gang følge skjebnen sin. Ryker har ennå ikke k...
