Mellom To Skjebner

45. Det tærer

Ryker

Jeg kommer til å drepe ham.

Jeg bryr meg ikke om hva noen tenker om det. Jeg bryr meg ikke om det er riktig eller galt.

Jeg kommer til å drepe ham.

Det er den eneste måten å takle alt dette sinnet på. Alt dette raseriet som har samlet seg til en gigantisk ball inni meg. Jeg er redd den sprekker hvis jeg ikke er ekstremt forsiktig. Og da vet jeg ikke hva som kommer til å skje.

Jeg vet bare at det ikke vil ende godt.

Sola er på vei ned bak labyrinten. Det oransje lyset blender øynene mine litt.

"Du må dra! Langt vekk!"

Hvorfor kommer ordene hennes stadig tilbake i hodet mitt? Jeg ser ikke ut til å få dem ut heller. Dra? Aldri i livet. Jeg kan ikke dra etter det jeg har sett. Det ville vært som å gi opp, noe jeg helt klart ikke kan gjøre. Ikke nå.

Men hver gang jeg tenker det, ser jeg de fortvilte øynene hennes i hodet mitt. Jeg ser tårene som renner nedover kinnene hennes, de såre håndleddene festet i lenker, håret hengende slapt nedover, en sliten skikkelse på vei til sin egen ødeleggelse.

Sid tror hun kan gjøre alt alene. Og det kan hun for så vidt, bare ikke akkurat nå. Dessuten virker det ikke som om hun vet om opprøret som skal finne sted under ballet. Col fortalte meg at Lock snakket med henne bare noen minutter før vi også gjorde det, som betyr at han mest sannsynlig fortalte henne om den delen. Han fortalte også at Sid har fått tilbake alle minnene sine (noe jeg merket), og at han har gjort alt han kan for å skjerme tankene hennes fra å nå Lock.

Kanskje han virkelig er på vår side av dette.

Men da er det en ting jeg fremdeles ikke skjønner: Hvorfor gjør han ingenting? Hvorfor observerer han bare alt uten å si noe imot eller gjøre noe for å stoppe det? Hvis han virkelig brydde seg om denne byen, om folket, om Sid, ville han ikke ha stoppet denne galskapen for lenge siden?

Og dessuten, hvorfor prøvde han også å få meg vekk herfra? Han burde vite at Sid trenger all den hjelpen hun kan få.

«Du burde dra, for ditt eget beste. For Sids beste.»

Det var det han sa til meg etterpå.

For Sids beste ...

Jeg stopper opp når jeg endelig når det tomme huset i enden av sidegata. Jeg går rundt sånn at jeg havner ved en liten vindusåpning ned til kjelleren, og åpner vinduet såpass at jeg får plass. Så elegant det lar seg gjøre, stikker jeg beina inn og skyver fra med armene. Jeg klarer heldigvis å lande på føttene idet jeg treffer kjellergulvet.

"Se hvem som endelig er tilbake," hilser Aghon. Han sitter med beina mot veggen og vipper på stolen. Ett sekund i ubalanse, og han kommer til å tryne sånn som i går. Kanskje til og med verre.

I hjørnet lengst fra der jeg står, sitter sir Lion og sliper sverdet sitt. Han har øynene halvveis lukket igjen og nynner på en vuggemelodi.

"Jeg slet med å komme meg ut igjen."

"Så du brukte hele dagen på det?"

Jeg sukker tungt. "For det meste, ja."

"Vel, fikk du i det minste møtt Sid?"

Jeg sukker igjen, denne gangen mye lenger. "Ja."

Aghon sparker seg ut fra veggen. Det ser ut som stolen hans skal vippe bakover, men han klarer i siste sekund å få balansen forover sånn at den lander på alle fire. Han reiser seg opp og børster støv av buksene.