Mellom To Skjebner

24. Det som en gang var dødt

Sid

Jeg har innsett gjennom de nitten årene jeg har levd, at jeg er ganske dum. Det har ikke noe å gjøre med kunnskapsnivået mitt eller noe. Nei, det er heller det at jeg alltid lar meg dytte med på ting jeg egentlig ikke vil. For to år tilbake lot jeg meg selv bli dyttet overalt fordi jeg var svært viktig. Hvorfor jeg var viktig, husker jeg ikke. Men det er ikke det som er viktig uansett.

Kongen kaster et tresverd i min retning. Jeg tar det imot - eller jeg tror i hvert fall jeg gjør det. Mest sannsynlig ser det utrolig klumsete ut når jeg tumler bakover og kaster sverdet opp og ned i luften mellom hendene før jeg endelig får til å holde det ordentlig. Jeg er rask til å stille meg med beina godt plassert nedi bakken og blikket rettet mot motstanderen min.

"Er du klar?"

Jeg nikker. "Jeg er klar."

Kongen gir et lite nikk tilbake og gir tegn til de andre soldatene som trener om å trekke seg tilbake. Jeg gulper. Betyr dette at de skal være publikum?

"Noen regler: For å vinne må motstanderen enten falle på bakken og bli liggende der, eller så må motstanderen miste våpenet sitt, eller så må motstanderen tre utenfor ringen som soldatene har laget rundt oss nå. Okay?"

Jeg ser rundt meg. De er ikke så nære, det burde gå greit. Jeg trenger ikke veldig mye rom å bevege meg på uansett. Fordelen med å være liten, det.

«Høres greit ut,» sier jeg meg enig og venter på at han skal si at vi har startet. Men han gir ikke noe sånt signal. Istedenfor tar han av jakken sin og blir stående igjen i en hvit singlet. Hvis han virkelig tror at fordi han viser alle musklene sine fram på den måten at jeg –

Okay, så kanskje det påvirker meg bittelitte grann. Men hallo, en mystisk fyr med flott kropp ... Jeg har lov til å være fascinert.

Men to stykker kan spille det spillet.

I en lett bevegelse drar jeg av meg det øverste laget på kjolen. Underlaget består heldigvis av mer enn bare en underkjole. Jeg var smart nok til å tenke framover i tid (på en måte), så jeg sørget for å ta på meg bukser under sammen med den hvite skjorta. Jeg liker fremdeles ikke helt ideen om å gå rundt med kjoler hele dagen - hver eneste dag. Jeg er et buksemenneske. Har alltid vært det, vil alltid være det.

Noen soldater gisper idet jeg kaster kjolen til siden og blir stående igjen med underklærne. Tydeligvis var ikke det veldig greit å gjøre, men hallo, kongen deres gjorde akkurat det samme. Hvis det er noen som trenger sjokkerende gisp i sin retning, så er det ham.

Gispingen blir etter hvert til mumling, og det tar ikke lang tid før jeg hører en fyr si: «Hun har ikke akkurat imponerende former.»

Jeg lar være å kaste tresverdet i hans retning fordi jeg skal være den ansvarlige her. Selv om han skylder meg en real unnskyldning etterpå. Det skal jeg sørge for at han gir meg også.

«Skal vi begynne?» spør kongen.

Jeg skal til å åpne munnen for å svare idet jeg ser en fordel kongen har i denne kampen som jeg ikke har. «Kunne du ha tatt av deg masken? Det er urettferdig hvis jeg ikke kan se hvor ditt fokus ligger hvis du kan se mitt.»

Og hvis han har noe å si på det argumentet, skal jeg dytte et nytt et inn i ansiktet hans.

«Sant,» tilsier han og berører masken sin så vidt. «Men jeg har mine grunner til å gå rundt med den. Hva sier du til at jeg gir deg en maske også?»

Jeg skuler litt med øynene. «Det høres ut som du har noe å skjule.»

«Og det har jeg. Men jeg tipper du ikke er en kvinne uten hemmeligheter heller.»