Mellom To Skjebner

38. Jeg kan redde meg selv

Sid

Jeg går til palassets bakhage etter det. Jeg har minner fra stedet Lock fikk meg til å følge etter ham, så jeg finner veien dit. Den lille stien som fører til det røde treet er fremdeles der, så jeg går gjennom der. Ved slutten av stien havner jeg ved plattformen. Vann renner ut på sidene, og langt unna ser jeg det røde treet stå der med raslende blader. Vinden uler svakt, og mye av håret mitt havner foran ansiktet.

Jeg tar det vekk for å kunne se igjen, og bestemmer meg for å gå nærmere.

Det har ikke gått bra de andre gangene.

"Hva har skjedd de andre gangene?"

Du kollapset før du nådde helt frem.

Jeg stopper ikke å gå mot treet selv om hun sier det. Beina mine blir ikke svakere jo nærmere jeg kommer, og jeg kan ikke føle noen endringer i resten av kroppen heller.

"Jeg tror det skal gå bra denne gangen," hvisker jeg og går helt bort til treet. Synet av det så nærme får meg til å huske den gangen Col plukket meg opp her. Jeg er ganske sikker på at det var ham, siden jeg så en hvit maske etterpå. Et annet minne dukker opp rett etterpå, med et flammende tre og haugevis av mennesker samlet rundt på plattformen for å rope det samme om og om igjen. Og det neste jeg husker, var at Lock rakk ut hånden sin.

Jeg strekker ut den ene armen for å ta på trestammen. Jeg kan høre lave stemmer i vinden, blant de røde bladene.

Jeg lukker øynene.

Flammer. Mennesker som skriker i smerte. Et par hender som klapper. En hvit maske. En liten jente som fordufter sammen med flammene. En dam av vann, tårer, ved siden av en hvit trone. En krone av diamant på toppen av en haug med aske.

Jeg åpner øynene igjen.

"Det er ikke et godt syn," sier noen bak meg.

Jeg vet allerede hvem det er. "Du er den jenta, ikke sant? Hun ble brent i det synet jeg nettopp så?" Jeg snur meg rundt for å se henne i øynene.

Kacia smiler bittert. "Jeg var mange ting."

"Hvem er du?"

Hun rister bare på hodet "Jeg sa jo det, jeg tror ikke du vil vite det."

"Du tar feil. Jeg vil vite hvem du er."

Øynene hennes gløder svakt, som glo i aske. "Jeg forteller det den dagen du drar."

"Hvorfor?" spør jeg og presser øyenbrynene sammen. "Er det ikke rettferdig at jeg får vite hvem som har hjulpet meg så mange ganger?"

"Spørs hva definisjonen på rettferdighet er."

Jeg stønner oppgitt. "Du er umulig å argumentere med."

Hun trekker på skuldrene. "Det er ikke meningen at det skal være enkelt heller." Hun går forbi meg og tar den ene hånden sin på treet. Hun lukker øynene svakt. "Jeg kan fortelle deg noe annet, da."

"Hva da?"

Øynene hennes åpner seg igjen, og hun ser rett inn i mine. "Om Lock."

Okay, nå har hun interessen min igjen. Gratis informasjon om den gale kongen? Ja takk. Gjerne.

"Men da foreslår jeg at du setter deg ned, for det kommer til å ta en liten stund."

"Hvor lenge snakker vi? En time, to, tre?" spør jeg. Hun gir meg bare et hold-kjeft-og-bare-sett-deg-blikk, så jeg gjør akkurat det.

Så setter hun i gang med å fortelle:

"Lock har ikke alltid hatt kreftene sine. Han fikk dem ved å tukle med livet og døden, og det ledet ham på gale veier. Han fikk for seg at den eneste måten å bli mektig på var å få sine egne evner, så han startet å forfølge den ideen. Men Lock har aldri skjønt at evner ikke kommer gratis. Likevel var han fastbestemt på å gjøre det "guden hans" ba han om å gjøre, for han tenkte ikke at det var prisen han måtte betale for å få det han ville ha. Han bygde derfor denne plattformen, som ble et sted å henrette mennesker han ikke likte. Først tok han moren og faren sin, de nåværende herskerne. Ut fra asken deres kom dette treet.