Mellom To Skjebner

10. Bli litt til

Sid

Jeg har aldri hatt så tørre lepper før.

Det er grusomt, for jeg vet at jeg ikke kan drikke. Jeg vet også at jeg ikke har noe leppepomade noe sted, så det er heller ikke en mulighet. Så ofte som mulig prøver jeg å puste gjennom nesa, men av en eller annen grunn skifter det bare over til munnen igjen. Det er som kroppen ikke adlyder meg lenger. Det er sikkert derfor jeg faller hele tiden. Beina mine klarer ikke mer. Knærne verker, føttene mine føles såre og vonde ut. Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge jeg kan fortsette.

Lock går fortsatt bestemt foran meg. Han ser ikke sliten ut. Han ser ikke utslitt ut. Hvordan? Jeg lurer virkelig på hvordan det er mulig. Selv svetter jeg som en gal fordi solen steker i ansiktet mitt. Jeg er garantert stekt, og jeg føler hvor sår huden min allerede er i nakken. Lock ser bare ut til å bli brun, som på flere områder gjør meg veldig sur.

Jeg prøver å telle antall sanddyner vi går over. Etter hvert er det nesten så jeg mister tellingen fordi jeg ikke vet om jeg går oppover eller nedover lenger. Solen gjør at sanden langt unna ser ut som vann.

Flott. Jeg har begynt å hallusinere også nå.

"Jeg trenger pause," klarer jeg å få ut mot Lock. "Jeg trenger vann."

Lock drar fram en flaske fra ryggsekken sin og holder den ut mot meg. "Drikk det du trenger. Det er bedre at du drikker enn at du spiser."

Jeg hever øyenbrynene så vidt. "Av hvilken grunn?"

"Kroppen din krever mye vann for å fordøye mat, i tillegg gjør det deg mer tørst."

"Og derfor kan jeg bare drikke så mye jeg vil?"

Lock nikker. "Ja. Jeg tipper vi er ..." Han ser utover den evige sanden. " ... kanskje tre dager unna nå. Vi har nok vann hvis du vil drikke endel nå."

Jeg sier ikke noe mer imot ham og heller bare nedpå det jeg klarer å få i meg. Det føles nesten verre etterpå, for nå har halsen min kjent den deilige følelsen av å ha vann hellende nedover seg. Den krever mer så fort jeg gir flasken til Lock igjen, men jeg tvinger meg selv til å gi slipp så fort den forsvinner nedi sekken. Jeg må vente så lenge som mulig før jeg drikker igjen. Det er den eneste måten for meg å holde meg unna.

Jeg ser et øyeblikk opp på Lock. Han har tatt brillene på hodet igjen, siden sandstormen har gitt seg. Det er helt vindstille nå, og alt som er på himmelen er den fryktelig skarpe solen.

Og jeg som alltid klagde fordi jeg frøs ihjel ...

Vel, ikke noe vits i å si det lenger. Jeg tror jeg aldri har vært så varm i hele mitt liv. Forhåpentligvis er det litt kaldere i Remni. Jeg håper det.

"Klar for å gå videre?"

Jeg nikker kort før jeg får beina i bevegelse igjen.

***

Jeg har aldri sett så mange stjerner på himmelen før. Det er så klart at jeg kan tyde tåkelaget som ligger over som en stripe over himmelen også.

"Der er Nubila," hvisker jeg svakt imens jeg ser syv av stjernene som former stjernebildet av dragen som lever inni meg. Det ligner ikke stort på henne, egentlig. Men det gjør ingen av vokterens stjernebilder. Jeg leter etter de andre imens jeg beundrer stjernehimmelen.

"Cael." Jeg peker en finger mot stjernebildet hans. "Mensak ... Ignis ... Acta og ... hvor er du, Gramina? Å! Der!" Når jeg finner det siste stjernebildet blir jeg litt stolt av meg selv. Det tok lang tid å lære dem og i tillegg finne dem på himmelen. Heldigvis er de ganske nærme hverandre.