Mellom To Skjebner

5. Din for alltid

Ryker

"Nå er det rett før vi når land!" utbryter en av mennene oppå den høyeste masten. Jeg retter blikket øyeblikkelig til der armen hans peker, og ser nøyaktig det samme. 

Jeg kjenner igjen de fjellene. Jeg kjenner igjen slottet som er oppå det høyeste punktet på øya. Det er nesten så jeg ønsker at jeg så en dronning stå i tårnet og gjøre seg klar foran speilet, men det kan jeg selvfølgelig ikke. Kanskje hun venter ved havnen på meg. Vi sendte en fugl for noen dager siden for å si at vi nærmet oss, og nå er det rett før.

Jeg gleder meg altfor mye.

Aghon kommer opp ved siden av meg, legger en hånd over øynene sine for å skjerme for den skarpe sola. "Jeg føler at Ziva kommer til å ignorere meg når jeg kommer tilbake."

"Av hvilken grunn?"

"Fordi det er sånn hun er. Husker du første gang vi møttes etter mange år i Danyr den gangen?"

Jeg ser på ham i sidesynet. "Mener du den gangen vi holdt det møtet?"

"Ja." Aghon sukker. "Ziva var helt umulig å snakke meg så lenge jeg var der. Det var som om hun var sur på meg, selv om jeg visste at hun var sur på seg selv."

"Interessant," mumler jeg mellom sammenbitte tenner. Jeg er ikke så interessert i den kompliserte romansen som foregår mellom dem. Kanskje jeg var det før, men gjennom de to årene jeg har tilbrakt med ham, har jeg hørt så mye om Ziva at jeg ikke orker mer. Han er dødsforelsket, mhm, jeg vet det. Men hvorfor må han si det tre ganger om dagen?

Noen på land står og vinker ute på bryggen. Jeg myser med øynene for å se etter hvem det er, og til min skuffelse er det ikke Sid. Det er - gjett hvem! - Ziva. 

Hun hopper bokstavelig talt opp og ned på treplankene. Hun har ikke rukket å ta på seg ordentlige klær engang, siden det fremdeles er tidlig om morgenen. Håret står ut til alle kanter, og øynene hennes lyser opp så fort de får øye på Aghon, som står og gliser som en tulling ved siden av meg.

"Og du sier jeg er en idiot?" spør jeg og hever det ene øyenbrynet.

Aghon dulter albuen inn i ribbeina mine. "Jeg prøver å beholde henne i et godt humør."

"Prøv hardere, gliset ditt er helt forferdelig."

"Du er bare sjalu."

Jeg rister på hodet og søker videre med blikket for å se etter Sid, men hun er ikke der. Jeg kan ikke se henne noe sted. Hvor er hun? Jeg trenger å snakke med henne snart. Hodet mitt eksploderer snart over tanken på å holde noe skjult for henne. Jeg vil ikke at vi skal ha noen hemmeligheter mellom oss. 

Men hun er ikke der. De eneste jeg får øye på som jeg kjenner igjen, er Ziva, sir Lion og Ryv.

Hvor er hun?

Jeg begynner å bli en smule bekymret, men jeg vet at det er absurd å bli det.  Hun har sikkert mye å gjøre, så hun sitter vel på kontoret sitt og jobber. Ja, det er sikkert forklaringen. 

Hva ellers?

"Aghon!" hyler Ziva og vinker ivrig. Ryv hever også hånden for å gi oss en hilsen idet noen ombord roper at ankeret skal løslates. Lyden av lenken som sleper seg nedover får hjertet til å banke hardere og fortere. Snart får jeg se henne igjen. Snart kan jeg være hos henne igjen.

Skipet sakker farten imens kapteinen prøver å måle seg inn mot land og ankeret treffer bunnen av havet. Før jeg vet ordet av det, er skipet ved land og klar for avstigning. Det er så vidt de rekker å ta ned planken fra skipet til bryggen før Ziva kommer styrtende opp til dekket og løpet mot oss. Aghon klarer ikke skjule gliset sitt idet hun kaster armene om ham og klemmer som om hun aldri skal få se ham igjen.