Mellom To Skjebner

53. Drep ham

Ryker

Skriket til Col skingrer i ørene. Hendene hans dekker ansiktet, fingrene klamrer seg innunder masken. Skriket hans fortsetter idet han river masken av og avslører det store arret over ansiktet.

Jeg skjærer en grimase over synet. Jeg tror jeg kan gjette meg til hvordan han fikk det.

Garjo-Sid blir stående med de røde bladene virrende rundt kroppen imens Col kaster masken så langt at den faller over kanten. Jeg kan ikke høre at den treffer bunnen, kun Col som hulker og skriker om hverandre.

Han gråter.

Blikket hans går mot treet, mot Garjo-Sid, mot Aghon og sir Lion som ligger bevisstløse bak meg. Han ser mot meg, med øyne så mørke at de minner om mine egne. Den gylne gløden er borte og erstattet med noe annet, et tomrom.

Jeg får frysninger nedover ryggen når jeg tenker på hva han tenkt til å gjøre. Jeg kjenner til det sinnet som brer seg utover og absorberer deg hel, det har skjedd med meg flere ganger.

Han gikk nettopp fra farlig til livsfarlig.

Jeg biter tennene hardt mot hverandre og kaster et blikk på Garjo-Sid.

«KOM DEG UNNA!» brøler jeg med all stemme jeg har, men ikke tidlig nok. Han rekker ikke å reagere før Col styrter mot ham så fort at det er umulig. Col trekker en dolk fra beltet sitt og sikter seg inn med skremmende nøyaktighet på hjertet til Garjo-Sid.

Uten håp om at jeg kan gjøre noe, setter jeg likevel i gang å løpe. Garjo-Sid har ikke rukket å sette opp noe forsvar, vil mest sannsynlig ikke gjøre det heller. Det eneste som gjenstår, er det ene, stille, døde sekunder før dolken går gjennom hjertet hans.

Eller man skulle i vært fall trodd det.

Lock kommer med ett spurtende inn fra siden. Col ser ham ikke før de smeller inn i hverandre og havner i bakken. Lock prøver å holde ham nede, men Col utmanøvrerer ham så fort at han er oppå beina igjen i løpet av sekunder. Klar nok en gang til å stikke dolken sin i Garjo-Sids hjerte, sikter han seg inn. Heldigvis trengte ikke Garjo-Sid noe mer tid på å sette opp et forsvar.

Skjoldet rundt kroppen hans kommer som et sjokk for Col. Han prøver å ødelegge det, gang på gang, ved å stikke dolken inn i håp om at det knuser. Men skjoldet forblir urørt.

Jeg begynner sakte å nærme meg Col igjen nå som han er distrahert, og tydeligvis tenker Lock det samme, for han er på beina igjen, klar til å angripe. Denne gangen er han smart nok til å se at han trenger et våpen, og trekker derfor sverdet sitt ut fra sliren.

Med én perfekt balansert bevegelse plasserer Lock tuppen av sverdet mot Cols strupe.

«Slipp dolken,» beordrer han mellom sammenbitte tenner.

Col spinner dolken mellom to av fingrene sine og rekker den motvillig mot broren sin.

«Slipp den!» brøler Lock og presser tuppen av sverdet hardere mot strupen hans.

Col svelger tungt, lar dolken nesten glippe ut av hånden sin.

«Jeg trodde du ville ha henne tilbake,» sier Col lavt.

Lock rister på hodet. «Ikke på denne måten, Col. Det er ikke riktig.»
«Riktig? Hva betyr det egentlig?» Col blir mørkere og mørkere i blikket.

«Det vet du godt.»

«Jeg trodde jeg gjorde det, men tydeligvis tok jeg feil,» hveser han mot Lock. Med en lett bevegelse kaster han dolken opp i været. Lock rekker ikke å reagere idet Col enkelt får sverdet hans til å falle i bakken med foten og tar imot den flyvende dolken med den andre. Hånden hans får et jerngrep om håndtaket før han skjærer gjennom lufta og treffer Lock i hjertet.