Sid
Det er tre ting i livet jeg alltid hadde lyst til å gjøre:
- Vinne en Oscar.
- Klatre opp Mount Everest.
- Spille fløyte sånn som den personen i musikken til Ringenes Herre klarer å gjøre det.
Ikke at jeg fikk gjort noe av det, selvsagt. Nei, jeg måtte selvfølgelig ha en bestemt skjebne som sa at jeg skulle styre over en ukjent verden. Det er noe å skryte av, det også. Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne lært meg å spille den fløyta.
Men livet er ikke rettferdig.
I hvert fall ikke i dag.
"Hvor i alle dager er vi hen?" brøler jeg gjennom sanden og vinden. Det er så vidt jeg ser noe som helst gjennom alle sandkornene som flyr oppi ansiktet mitt hele tiden. Lock går et par meter foran meg med brillene over øynene. Han var smart. Han tenkte gjennom dette. Alt jeg har er et eller annet tilfeldig slør som ikke engang dekker øynene mine.
Hvem tenkte at det var en god idé, egentlig? For det var det ikke. Ikke i det hele tatt.
"Vi er nesten ved Kakirs ruiner!" roper Lock tilbake og ser på meg over skulderen. Jeg ser kjapt bak meg, hvor de tre vaktene holder hverandre i hendene for å komme seg videre.
Jeg snur meg veldig raskt og later som jeg ikke så noe som helst.
Det blir noe å fortelle om Ryker senere, det er sikkert og visst.
Jeg prøver å sette opp tempoet for å komme meg opp ved siden av Lock, men han fortsetter å gå så raskt at jeg nesten mister ham. I noen sekunder er jeg sikker på at jeg har klart å gå meg bort. Jeg er fortapt, død. Men så ser jeg heldigvis det røde skjerfet hans gjennom sanden, og kjapper meg å gå etter det.
Det føles ut som vi går i evigheter uten å finne noe. Sanden er myk under føttene mine, vanskelig å gå i fordi den ikke er fast, altfor varm. Heldigvis er himmelen dekket av skyer i dag. Hvis ikke ville jeg dødd. Jeg vet ikke om jeg ville klart stekende sol. De har ikke solkrem her, så det kunne gått riktig så ille.
Men tenk om det blir sol i morgen ...
Å nei.
Jeg burde tenkt igjennom dette. Hvorfor glemte jeg det viktigste av alt? Hvordan klarte jeg å glemme at solkrem er livsviktig? Hvorfor sa jeg meg villig til å bli med ut i ørkenen – hvor det konstant er sol – uten tilgang til det som beskytter meg mot den?
Æsj.
Æsj.
Trippel ganget med sju æsj.
«Sid! Jeg tror jeg ser Kakirs ruiner!»
Jeg ser opp, men er rask til å senke blikket igjen da noen sandkorn kommer inn i øynene på meg og gjør det umulig å blunke normalt. Så dette er det å ha sand i øynene faktisk betyr.
Tror jeg skal være litt mer forsiktig med å bruke den sammenligningen fra nå av.
«Led vei!»
Jeg kaster et blikk bakover for å sikre meg om at vaktene fortsatt henger med.
De er ikke der.
Herregud. Er det mulig?!
«Lock?» nøler jeg. Jeg bumper nesten inn i ham bakfra da jeg ikke oppdager at han stopper opp foran meg.
«Hva?»
«Vaktene mine har ... forsvunnet.»
«Du tuller nå?»
YOU ARE READING
Mellom To Skjebner
FantasyDet har gått to år siden Sid ble kronet til dronning, men det er fremdeles mennesker ute etter å sette livet hennes i fare. Før hun vet ordet av det, har hun blitt kastet ut i kaoset igjen, og må nok en gang følge skjebnen sin. Ryker har ennå ikke k...
