11. Livet er bare livet

76 7 1
                                    

Ryker

"Hvor er dronningen?"

"Når kommer dronning Sid tilbake?"

"Har dronning Sid sett på søknaden familien min sendte inn for to uker siden?"

"Kan du be dronning Sid sette opp tempoet sitt i arbeidet? Det er tre måneder siden vi sendte inn klagebrevet vårt."

"Hvorfor har ikke ..."

"Kan du fortelle oss ..."

"Når kan jeg ..."

Dette har holdt på i hele dag.

Jeg begynner å bli gal.

Jeg trekker pusten dypt inn og prøver å samle tankene mine. Hvorfor er det så mange mennesker som ønsker Sids oppmerksomhet? Er det sånn det har vært for henne de siste to årene? Har hun overlevd at køvis med mennesker skal inn i tronsalen for å prate med henne om papirer de allerede har sendt inn og venter svar på?

Jeg sukker.

Mannen foran meg er gammel. Ryggen hans er kroket og bøyd, og det lange skjegget får han til å se ti år eldre ut enn han mest sannsynlig er. Jeg vet ikke helt sikker på hva han prøver å fortelle meg, men han har snakket i over en halvtime uten at jeg har hørt et eneste ord. 

Og det eneste jeg faktisk klarer å gjøre, er å tenke på hva jeg skal gjøre når Sid returnerer.

Sid burde aldri ha etterlatt alt arbeidet sitt til meg. Jeg er helt håpløs på papirarbeid, og enda mer håpløs når det kommer til å løse opp i en bondes problemer fordi kyrne ikke produserer nok melk og derfor tjener dårligere. Jeg tror mannen foran meg har dette problemet, for jeg har plukket opp ordene kyr, melk og penger endel ganger allerede. Men helt sikker kan jeg ikke være, så derfor lytter jeg fremdeles til det han har å si.

Eller jeg "lytter".

En av vaktene ved siden av meg må nyse, og lyden av nyset hans gir ekko inni hjelmen lenge etterpå. Jeg trekker på smilebåndet idet jeg hvisker et lavt "prosit". Jeg hører at han takker meg lavt tilbake.

Okei, nå klarer jeg ikke "lytte" til denne mannen lenger. 

"Hva er det du ønsker at dronningen skal gjøre?" avbryter jeg ham med. Den gamle mannen stopper å snakke og ser forsiktig opp mot meg. De hule øynene får det til å gå kaldt nedover ryggen min.

Han trenger definitivt mer mat.

"Jeg ønsker ikke stort, sir. Jeg ønsker noen gullmynter sånn at jeg kan skaffe noen flere kyr som kanskje melker bedre."

Er det alt? Og det har han bablet i en halvtime om? Jeg begynner å bli fortvilt over hvor håpløs mange av situasjonene i kongeriket Orbis er. Hvis dette er det Sid bruker all tiden sin på ... Når har hun da tid for å ta seg av papirene?

Den eneste løsningen jeg kommer på er at hun jobber når slottet er stengt for besøkende. Som er på natterstid. Og det er helt hinsides, for hun må da få ... Så kommer jeg på at det er Sid jeg tenker på, og ombestemmer meg.

Kanskje hun aldri burde ha blitt dronning. Kanskje livet hennes hadde vært bedre hvis hun aldri kom hit.

Tanken får det til å verke i brystet mitt. 

Jeg lener meg mot den ene vakten. "Hvordan ligger vi an økonomisk her på slottet?"

"Nokså godt. Dronning Sid har holdt økonomien oppe siden den dagen hun ble kronet. Vi har aldri hatt noen problemer."

"Så det betyr at vi altså har råd til å gi denne mannen noen gullmynter?"

Vakten nikker. "Ja. Hvis du har fått tillatelse fra Hennes Majestet, kan du ta noe av slottets penger."

Mellom To SkjebnerWo Geschichten leben. Entdecke jetzt