Mellom To Skjebner

19. Verden er ikke uendelig

Ryker

Tre uker etter forrige kapittel

Jeg har ikke fått et øyeblikks søvn i natt. Det har vært så mye som har foregått. Ikke bare i Orbis, men overalt ellers også. I Danyr har det vært helt kaos de siste dagene. Etter at Aghon dro for å snakke med Ziva (for selvfølgelig måtte han det), forsvant hun. Det minnet meg tilbake til når Seka stakk fra slottet, bare at nå er grunnen litt annerledes.

Så grunnen til at jeg ikke har sovet er nettopp fordi Ziva har stukket av. Og som den idioten jeg er, dro jeg ut for å lete etter henne. Hun dro selvfølgelig ut med Pitri også. Jeg mener, hvorfor gjøre det enkelt for alle de som leter?

Jeg har lett uten resultater. Det er massevis av vakter i Danyr som også leter oppi luften. Noen tror hun kanskje har gjemt seg i Calem, mens andre tror hun er ved De fortaptes dal, mens et fåtall tror hun kanskje har dratt til Kakirs ruiner igjen.

Personlig tror jeg hun dro etter Sid.

Uten å tulle faktisk. Det er stor sannsynlighett for at hun har gjort det. Det ville egentlig ikke overrasket meg noe særlig. Hun ville vekk fra Aghon, så hva er vel ikke bedre enn å putte en hel ørken mellom dem?

Det eneste som svekker den teorien er at hun flyr på Pitri. Jeg tror ikke fuglen overlever turen over hele ørkenen.

Derfor har jeg lett rundt ved Stillhetens dal, siden det ikke er så altfor langt unna Orbis. Det tok meg en dag å komme hit, men det føles godt å være her igjen. Jeg er på vei inn i dalen hvor jeg først fant Sid nå. Bringer tilbake noen minner, det.

Jeg etterlot alt papirarbeidet på kontoret til Folli. Han virket i sjokk når jeg viste ham hva han måtte gjøre imens jeg var borte, men jeg tror han kommer seg over det.

Til slutt.

Solen er på vei opp. Noen steder når lyset over fjelltoppene, får gresset til å virke grønnere og lysere. Jeg ser utover engen, trekker til meg alle minnene som strømmer på imens jeg ser. Jeg prøver å tilbakekalle Sids ansikt, måten hun lå nede på gresset, helt urørlig, helt utenforstående om om hva som hadde skjedd. Det er mye historie for meg her. Ikke bare på grunn av henne, men også på grunn av alle barna jeg pleide å leke med her. Jeg pleide alltid å plukke blomster med en av jentene i landsbyen. Hun var alltid så glad over at jeg gadd å bli med henne hit.

Ah. Minner. Flotte, flotte minner.

Jeg prøver å fokusere på de istedenfor å tenke på alle de andre minnene som ble skapt før. Det hvor jeg står på vulkanen med Seka. Det hvor hjertet mitt gikk i stykker. Det hvor jeg nesten ble drept av den jeg en gang elsket.

Det som gjorde at jeg havnet som en fange inni meg selv og måtte bli tvunget ut av Sid. Jeg vet fortsatt ikke om den verdenen er en stor del av meg. Noen ganger føles den kjempeliten, som om den aldri var der til å begynne med. Men noen ganger, for eksempel når jeg har mareritt, er det som den verdenen er alt jeg ser. Jeg har ingen måter å flykte på, ingen å kunne lene meg på, ingen som kan redde meg.

Pøh. Redde meg. Jeg er en voksen mann som burde kunne ta vare på meg selv. Hva er det jeg tenker på?

Alt det negative får meg igjen til å se for meg øynene til den andre jenta. De tårefylte øynene hennes idet jeg dyttet henne vekk i avsky over å ha kysset henne. Jeg mente aldri å såre henne. Virkelig. Akkurat som jeg aldri mente for det å skje til å begynne med. Jeg er fremdeles usikker på hvordan jeg skal klare å fortelle Sid at jeg har kysset en annen. Jeg vil ikke skuffe henne. Hun har allerede nok å tenke på som det er.