Mellom To Skjebner

51. Lykkelig alle sine dager

Sid

Jeg håper jeg gjorde det riktige. Selv om jeg begynner ærlig talt å tvile nå som jeg er støkk her. Helt alene.

Og bare venter.

"Jeg sverger, hvis han finner på et eller annet som ikke var en del av avtalen ..." mumler jeg for meg selv og traver fram og tilbake. Det er ikke stort å se her inne utenom hvitt tomrom, men jeg har blitt vant til det nå.

Jeg har jo tross alt vært her en del ganger de siste månedene.

Og for et par timer tilbake, da jeg i all hastighet fant ut at det å be om Garjo sin hjelp var en brilliant idé. Noe jeg bare må stole på at det var også, for nå er det for sent å angre.

Jeg er i hvert fall takknemlig for at Nubila kan holde et øye med ham imens jeg ikke kan. Eller, holde øye med ham i kroppen min, noe som fortsatt er rart å tenke over. Det føles rart å ikke ha en fysisk form, bare være en slags blubb som svever rundt uten å gjøre stort annet enn å bare ... sveve rundt. Det er i hvert fall det som skjedde i den virkelige verden. Her er det litt annerledes, siden dette er en slags mellomdimensjon som gjør det mulig å holde en menneskelig form til tross for at jeg ikke har noen kropp.

Jeg takker hvem det nå enn var som skapte dette for at jeg har den muligheten. Som mest sannsynlig er han merkelige personen jeg møtte for to og et halvt år tilbake, han som snakket skikkelig rart og sa noe visvas om skjebnen og bla bla bla. Sikkert kjempeviktig, ikke så viktig for situasjonen jeg befinner meg i nå.

Jeg blir bare veldig bablete innvendig når jeg ikke har noe annet å foreta meg.

Jeg synes det er nokså utrolig å tenke på hvordan jeg havnet i denne situasjonen i første omgang. Det er ikke akkurat hver dag du henger i lenker, blir forrådt, får drømmene knust, hjertet til å rase, leppene hovne av intens og het kyssing. Og best av alt: kroppen overtatt av noen andre. Nettopp det jeg prøvde å unngå i kveld.

Hah. Ironien.

Jeg puster tungt ut for å stresse litt ned. Alt kommer sikkert til å ordne seg. Jeg er sikker på at Ryker kommer til å klare seg. Han kan slåss, noe Garjo også kan. De er det beste håpet jeg har for at alt skal ordne seg i løpet av natta.

Og hvis det ikke gjør det ... oooo boy.

Så det er best Garjo holder sin del av avtalen. Hvis ikke blir det bank å få, og denne gangen skal jeg gjennomføre trusselen om slag i nesa. Det kommer til å bli masse neseblod! Masse!

For sikkerhets skyld sender jeg trusler i hodet, som han forhåpentligvis får med seg. Jeg liker i hvert fall å tro at han får dem, selv om han mest sannsynlig ikke gjør det. Hvordan kunne han, nå som han ikke er her for å høre dem selv?

Nei da. Istedenfor har han det sikkert kjempegøy med å kødde rundt i kroppen min. Å nei ... tenk hvis han prøver å gjøre ting som bare ... jenter kan gjøre?

Hvis han tar en jævla titt på brystene mine, så skal jeg slå ut all sans og samling av ham.

Kanskje jeg ikke tenkte gjennom denne planen nøye nok. Jeg mener, en mann i en jentekropp ... Hvem vet hva han kan finne på å gjøre?

Gulp.

Nå må jeg slutte å frike meg selv ut. Det er ikke til noens nytte. I hvert fall ikke min egen, og jeg er den eneste personen her!

Jeg prøver heller å tenke tilbake til når jeg snakket med Garjo og lagde avtalen. Kanskje jeg nevnte noe om å ikke tulle med kroppen min et sted?

***

"Velkommen tilbake," hilser Garjo og smiler.