Mellom To Skjebner

17. Kongens symbol

Sid

Idet vi når sølvporten, strømmer det vakter rundt oss. De hever spydene med den spisse kanten mot oss (skulle ønske de gjorde det med den andre ...). De har ikke på seg hjelmer, men de er beskyttet med et tykt lag underrustning, som jeg tipper fungerer bra nok her. Det ville blitt veldig varmt hvis de måtte gå med full rustning og hjelm. 

Tenk på den innestengte svetten som hadde samlet seg der, liksom.

Jeg prøver å komme ut som rolig foran alle vaktene, men mislykkes totalt. Jeg er et vrak av ulike følelser imens vaktene brøler mot meg. Plutselig går det opp for meg at jeg er her. Jeg skal snakke med en antatt gal konge jeg ikke aner hvem er. Jeg skal også prøve å overbevise ham om at han ikke skal gå til krig med oss.

HVORDAN I SVARTE SKAL JEG FÅ TIL DET?

Ro deg ned, Sid Lake. Du kan klare det.

Tullball, Nubila. Jeg kan ikke klare dette. Ja, så var en ting å bekjempe en ond hersker som hadde regjert over landet i 200 år. Men nå må jeg snakke. Jeg må bruke munnen min. Jeg kan ikke bare svinge rundt med armene og satse på at kreftene mine fungerer. Jeg husker søren meg ikke hvordan man bruker dem.

Du vet svært godt at du ikke har glemt det.

Hvem er hun til å si noe om det? Det er ikke akkurat sånn at Nubila er den som må bruke kreftene. Jeg er det. Og jeg husker ikke den følelsen lenger. Jeg husker ikke hvordan jeg brukte kreftene mine til å banke opp Garjo. Jeg husker ikke hvordan jeg lagde den råkule sirkelen og grodde vinger ut av ryggen min.

Jeg husker ingenting.

For et dårlig minne jeg har, altså.

"Har du en avtale med kongen?" brøler han ene vakten mot oss så voldsomt at han spytter. Jeg rykker litt til idet jeg tror jeg kjenner en av spyttdråpene treffe meg.

Æsj, æsj, æsj!

Jeg vifter litt med hånden spyttet hans traff. "Jeg har ingen avtale med kongen, nei. Men jeg trenger å snakke med ham."

Lock fullfører det siste for meg sånn at vaktene trekker seg litt tilbake. "Hun er dronningen over Orbis. Den utvalgte som reddet verden for to år siden. Vis respekt."

Vakten som snakket til meg, ser bort på meg igjen. Øynene hans blir vide. "Beklager!" Han setter det ene kneet ned i bakken og bukker dypt. "Jeg kjente Dem ikke igjen. Beskrivelsen av utseendet ditt har gått tapt med tiden."

Jeg hever øyenbrynene overrasket over den høflige tonen han plutselig får. Jeg ser opp på Lock i sidesynet, hvor han stirrer vakten ned med alt han klarer. Han er litt håpløs noen ganger. Selv om jeg setter pris på at han prøver å beskytte meg, med tanke på at jeg nesten mislyktes i å komme meg inn i palasset, kunne han i det minste latt meg prøve å si noe før han avbrøt. Vel, vel. Gjort er gjort. 

Helene Ekal er offisielt ikke en greie lenger.

"Det går fint. Virkelig. Jeg ønsker bare å snakke med kongen deres, er det mulig?" spør jeg vakten som fortsatt står med kneet nedi bakken og hodet bukket dypt nede.

"Selvfølgelig. Jeg skal se til å få ordnet et møte så fort som mulig. I mellomtiden kan De vente i hovedsalen."

"Tusen takk," sier jeg og følger etter vakten idet han reiser seg opp fra bakken igjen og går mot porten. Vaktene i tårnene signaliserer til hverandre at de skal åpne opp, og sekundet senere rasler det i sølvgitteret imens den åpner seg på vidt gap. Jeg ser opp mot palassets enorme forside. Det er på lik størrelse med slottet i Orbis, men på mange måter føles det likevel større og mer skremmende.