Mellom To Skjebner

55. Jeg tilgir deg

Ryker

Sid faller.

Jeg løper så fort beina kan bære meg bortover, jeg driter i hvor vondt hendene mine verker. Sid er i ferd med å dø, og jeg nekter å la det skje.

Col glipper hånden hennes så han faller alene. Han faller mye fortere, så fort at jeg ikke rekker bort før han treffer bakken og fordufter. Blir til blader i alle farger, sprer seg sammen med vinden og danser rundt de gjenværende rød.

Jeg rekker ikke tenke over det engang.

Sid er faretruende nærme bakken. Aghon og sir Lion sprinter bak meg. Jeg prøver å ikke tenke tanken på at hun treffer bakken før jeg når henne. Jeg prøver å tømme hodet og kun fokusere på å løpe av alt jeg har.

Men jeg er ikke nærme nok.

Og som ved et slags mirakel, kommer et kaldt vindpust og løfter henne litt opp igjen, senker farten hennes ned og støtter henne opp. Noe som gir meg akkurat nok tid til å nå bort og kaste meg i bakken for å ta henne imot. Den ene hånden min skraper langs bakken i prosessen, men jeg biter tennene sammen og tenker at jeg kommer til å overleve. Sid, derimot, ikke like sikkert.

Hun lander i armene mine, utslitt og med øynene lukket. Jeg legger henne forsiktig ned i fanget mitt og tar de blodige hendene om ansiktet hennes. Blodårene hennes gløder under huden, men det har begynt å forsvinne. Kjolen hennes er opprevet og dekker så vidt noe som helst, men ellers virker hun grei. Et par skrammer her og der, men mye mindre enn forventet.

Jeg stryker tomlene over kinnene hennes. Sakte, sakte lener jeg pannen min ned mot hennes og kjenner munnvikene vippe oppover. Jeg takker inni meg for at hun er i live, selv om hun er denne tilstanden. Hun vil våkne opp, jeg er sikker på det. Ellers ville ikke Nubila gjort det siste forsøket på å redde henne imens hun falt. Og jeg takker henne så inderlig for det svake vindpustet. Uten ville ikke Sid ha overlevd.

Aghon og sir Lion legger hver sin hånd på skuldrene mine uten å si noe. De trenger ikke si noe heller.

Jeg tror vi alle bare er takknemlige for at vi er i live.

***

Alt roer seg ned etterpå. Aghon og sir Lion sørger for at vaktene virkelig er på riktig side før de forklarer situasjonen og får alle gjestene på ballet sendt trygt hjem. Like etterpå tilkaller vi en lege til å se på Sid og meg. Hendene mine er visst i litt verre tilstand enn først antatt, men legen sier bare at de vil bli bra hvis jeg lar være å bruke dem og rensker sårene godt. Og etter at han har sydd de verste flengene, føles de ganske greie. Mens med Sid derimot, kommer han bare fram til samme konklusjon som meg. Hun er i koma. Når hun vil våkne, er usikkert.

Etter et par dager bestemmer jeg meg for at det er på tide å få henne hjem, selv om reisen over ørkenen vil være krevende med en som er bevisstløs. Heldigvis sier ikke sir Lion eller Aghon noe på det. Jeg tror vi alle er enige om at vi ikke vil være her noe lenger enn nødvendig.

Det tar likevel litt lenger tid enn forventet å komme seg av gårde, ettersom Remni er i totalt kaos etter at både Col og Lock døde den kvelden. Sir Lion tilbyr seg å bli til Aghon og jeg kan sende flere fra Danyr og Orbis for å hjelpe med situasjonen, så etter mye om og men godtar jeg forslaget.

Folket virker ikke svært opprørt over hva som har skjedd, så de tar det ganske rolig. Verre er det med alle de som jobber på palasset, som med ett ikke har noen som sjefer dem rundt og forteller dem hva de skal gjøre. Etter en uke, langt over tiden for den planlagte avreisen, setter sir Lion sammen en gruppe som kan diskutere hva de skal gjøre videre med byen. Det hjelper ting å gå rundt igjen og faktisk få fortgang på saker.