Mellom To Skjebner

36. Kacia

Sid

En uke før forrige kapittel

1 ... 2 ...3 ...

...

3.

Armene mine gir etter under meg nok en gang. Seriøst, hvem fant opp denne dumme treningsøvelsen? Jeg hater den.

Push-ups, pøh. Mer som drep-meg-vær-så-snill-ups.

Okay, den var ganske dårlig. Jeg skal innrømme det. Men den dårlige sammenligningen får likevel gjennom poenget mitt, så jeg godkjenner den.

Frustrert over min egen innsats for å bli sterkere ikke fungerer, puster jeg tungt ut og hever meg opp i sittende stilling. Nok er nok nå. Jeg gir opp. Push-ups er helt klart ikke min greie. Hvem trenger armstyrke uansett? Ikke jeg, i hvert fall.

Du burde trene mer på å bruke evnene dine over styrke.

Jeg himler med øynene og legger armene i kors over brystet. "Jeg har trent og trent på å bruke kreftene mine. Beklager å måtte si det rett i ansiktet ditt, men jeg er kjempelei."

Nubila bare sukker til svar.

Jeg beklager ikke engang for å være en skuffelse, for jeg sier bare sannheten. Det er utrolig kjedelig å trene på noe om og om igjen, hver eneste dag, uten pause. Jeg skippet én dag - én dag! - og likevel gir hun meg huden full. Og for hvilken grunn? Jeg har da gjort .... vent litt ... la meg nå se ... to pluss fire pluss tre ... ni push-ups! Det er mer enn hun noen gang har gjort.

Slutt nå.

"Hva med nei?"

Duger ikke.

Jeg blåser luft opp mot panna mi som svar.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Siden jeg tok hele dagen fri i går, er jeg allerede lei av å ligge på ryggen og ikke gjøre noe. Det er selvfølgelig muligheten for å trene mer, men ærlig talt blir jeg svært demotivert hver gang jeg gjør en øvelse som krever fysisk aktivitet. Derfor bestemmer jeg meg for å prøve planken, men innser at albuene blir drept av det harde underlaget, og gir opp etter tjue sekunder.

Jeg er håpløs.

"Hvorfor kan ikke Col komme snart?" spør jeg, mest til meg selv, men Nubila svarer likevel.

Fordi han slapp deg løs fra lenkene.

"Tror du han angrer?"

Mest sannsynlig.

Vel, hvis han virkelig gjorde det, hadde han strengt tatt kommet inn igjen for å henge meg fast i lenkene. Men det har han ikke gjort, så jeg ser på valget hans som endelig.

Som også betyr at jeg er ett skritt nærmere å komme meg ut herfra, selv om jeg snart begynner å tvile. Jeg mener, jeg trenger på en måte at han dukker opp for at jeg skal klare å overtale ham til noe som helst.

Ser du, Nubila? Jeg kan tenke logisk, jeg også.

Hvis du kan kalle det logikk.

"Hva skjer med at du har blitt så slem i det siste?"

Jeg lærer av deg.

Auch.

Jeg kommer meg opp på beina og begynner å gå forsiktig rundt, men merker at de fremdeles er svært svake. Ganske irriterende, siden jeg vet at musklene er der. De har bare bestemt seg for å ta en lang ferie.