Mellom To Skjebner

37. Den mørkeste formen for magi

Sid

På vei oppover trappa innser jeg noe.

Jeg kan ikke rømme herfra uten videre. Det kommer ikke til å gå. Col er et eller annet sted i palasset, sammen med haugevis av vakter som venter på å ta meg. Så svak som jeg er nå er det uansett ikke sjans for at jeg slipper unna. Jeg klarer så vidt å komme meg opp denne ene trappa. (Som forresten er rene helvetet på jord. Jeg mener, hvem tenkte det var en god idé å ha så mange trapper?)

Andpusten og dritlei av alt som krever å løfte bein, når jeg endelig toppen. Jeg lener håndflatene mot lårene for å få igjen pusten, men sliter veldig ettersom trappa virkelig tok knekken på meg.

Herregud, jeg må få opp kondisjonen min. Dette begynner å bli håpløst.

Problemet er bare at jeg ikke har tid til å bygge opp noe særlig kondisjon nå. Jeg er tross alt på "flukt".

Nei, kondisjonstreningen får vente. Kanskje jeg bestemmer meg for å gjøre det den dagen jeg ligger ved dødsleiet. Selv om jeg ærlig talt tviler på det.

Det er så mye annet jeg heller vil gjøre.

Som å komme meg ut herfra.

Akkurat. Så ... Hvordan gjør jeg det?

...

"Nubila, dette er liksom øyeblikket du skal si: Å! Jeg har en brilliant plan."

Beklager, men jeg har ingen. Du kan likeså godt gi opp nå.

Wow. Denne dragen begynner å bli mer håpløs enn meg.

"Tror du det går an å komme seg vekk herfra?"

Tvilsomt. Det er selvfølgelig en liten mulighet for det, men jeg ville ikke satset alt på å rømme. Ennå.

"Så hva skal jeg gjøre da?" spør jeg og slår ut med armene. Stemmen min gir ekko gjennom de tomme gangene, så jeg passer på å si det neste litt lavere. Jeg vil jo ikke ha noen vakter oppi nakken. "Jeg forventet ikke å bli reddet av en liten jente."

Det gjorde ikke jeg heller.

Og her står jeg likevel, forfjamset og helt utslitt, med ingen anelse om hva jeg skal gjøre videre. Flotters.

Et øyeblikk vurderer jeg nesten muligheten for å gå ned i det tomme rommet igjen, men jeg fullfører aldri tankegangen. Det er sykt kjedelig der nede.

Nei, jeg får bare finne på et eller annet her enn så lenge. Jeg blir nok tatt til slutt, men foreløpig er jeg fri og kan gjøre det jeg vil. Den friheten må jeg dra nytte av så lenge jeg har den.

Jeg begynner å gå når pusten min endelig har blitt normal. Jeg er litt usikker på hvor jeg egentlig er, bare at jeg er et eller annet sted i palasset. Uheldigvis for meg består palasset av en million ganger som ser like ut, så det blir som å finne frem i en labyrint.

Etter å ha virret rundt en halv evighet, kommer jeg ovenfor en dør. Skarpt lys kommer gjennom vinduene i døren, og på andre siden skimter jeg store vinduer langs veggene og noe som ligner en stor stol på andre siden. Jeg er usikker på om jeg burde gå inn, siden dette rommet virker viktig, men gjør det ettersom jeg ikke vil tilbake til labyrinten igjen.

Rommet er gigantisk og tomt, fullstendig gullifisert og glamorøst. På andre siden ser jeg en trone, men ingen sitter på den. Jeg snur meg rundt for å studere alt som er her inne, da jeg kommer frem til konklusjonen om at jeg har vært her før.

Du var det. Du snakket med Col.

Stemmer. Det var da jeg prøvde å inngå en allianse med det jeg trodde var kongen. Minnet kommer tilbake til meg nå.