Mellom To Skjebner

20. Allianse

Sid

Tre uker før forrige kapittel

Det føles ut som jeg står der i mange minutter før jeg bestemmer meg for å ta hånden om dørhåndtaket og presse det nedover. Døren gir fra seg et høyt knirk imens den åpner seg. 

Jeg tar et forsiktig steg inn i rommet.

Rommet er fullstendig gullifisert. Jeg blir nesten kvalm av å se på det. Så utrolig unødvendig og bortkastet måte å bruke alt gullet på. Kunne ikke kongen ha funnet en bedre måte å dra nytte av alle rikdommen sin? En annen enn å vise den fram, altså.

Jeg ser meg rundt en god stund før jeg vender blikket mot en person på den andre siden. Bestemt går jeg framover og retter meg litt ekstra opp i ryggen. Han kan ikke finne ut at jeg skjelver på innsiden av frykt for hva som kommer til å skje. Alt avhenger av hva jeg sier nå. Hvis jeg sier noe feil, ha det bra. Hvis jeg lykkes, hurra for meg!

Med andre ord: Jeg kan ikke feile.

«H-hei,» hilser jeg, og får allerede lyst til å klaske meg selv i pannen. Hvem sier «hei» til en konge?!

«Velkommen, dronning Sid,» svarer han. Han har en maske som dekker over halve ansiktet hans. Kun munnen er synlig. Masken er hvit, med unntak av det spreke mønsteret i sølv. Jeg kan ikke se øynene hans heller.

Inni hodet husker jeg vakten som sa noe om en regel angående masken. Noe med å ikke stille spørsmål til den.

Jeg prøver å få meg selv til å huske det. Man vet aldri hva som kan plumpe ut av meg noen ganger.

«Du trenger ikke kalle meg dronning. Det føles litt feil i ditt rike.»

Han former et lite smil om munnen.

Fillern. Jeg brukte «du». Hvor dum er jeg? Dette lærte jeg første uken som dronning. Aldri tiltal noen ved ordet «du» hvis de er kongelige.

«Det kunne aldri falle meg inn å kalle Dem noe annet enn tittelen Deres. Vær så snill og ikke forvirr meg med sånt snakk.»

Å guri. Dette bli bare verre og verre.

«Selvfølgelig, deres Majestet. Beklager bryet.»

Han gjør et lite tegn til at jeg skal sette meg ned ved en stol han har gjort klar ved siden av tronen. Jeg hever øyenbrynene før jeg følger eksempelet hans. Så elegant som mulig setter jeg meg ned med rett rygg og venter på at han skal si noe.

Så kommer jeg på at jeg er den som ba om å få snakke med ham.

Dette går så utrolig bra. Det er helt sykt.

«Jeg kommer på mitt folks og Danyrs folk vegne for å snakke med deg – jeg mener Dem – i dag. Det handler om et rykte som har nådd mine ører.» Jeg gir meg selv en liten indre applaus for å høres kongelig ut. I hvert fall litt.

«Hvilke rykter?»

«Rykter om ...» Jeg stopper opp litt for å tenke igjennom det jeg har tenkt til å si. Skal jeg gå ut fra at ryktene er sanne og fortelle sannheten hardt inn i ansiktet på ham, eller skal jeg late som jeg er dum nok til å ikke tro på dem i det hele tatt? For jeg er fortsatt usikker på om han faktisk har en hær klar til å angripe oss. Dessuten er det ingen garanti for at han faktisk ønsker å gå til krig med oss selv om han har en hær heller. Alle kongeriker gjør seg sterke ved å ha folk som beskytter dem.

«Ja?»

Jeg fikler med fingrene i fanget. «Om krig. Mot oss, deres Majestet.»

En stund er det helt stille. Jeg ser forsiktig opp fra fanget mitt og inn i det maskerte ansiktet til kongen. Lock avskyr ham. Det virker i hvert fall sånn etter hva han har fortalt meg. Men jeg kan foreløpig ikke se helt grunnen. Han er høflig mot meg, og har ikke gitt seg ut for å være noe annet enn det.

Så setter han til å le høyt.

Jeg gjør en liten grimase med munnen imens rommet fylles av latteren hans. Det er bare oss to her inne, så det gjør at latteren hans er det eneste jeg hører.

Jeg lurer på hvor vaktene hans er.

«Det var sannelig noen morsomme rykter.»

«Jaha?» Jeg sitter helt på kanten av stolen, spent på hva han har tenkt til å si nå.

«Jeg har ingen intensjoner om å angripe kongerikene deres. Hæren jeg lager er for å beskytte byen mot ytre farer. Det har vært en del løsfolk fra ørkenen som har invadert oss i det siste.»

Det høres rimelig nok ut, det. Men jeg kan ikke gå utfra at han snakker sant på det grunnlaget. Jeg må slå til med noe hardt. Noe Lock har fortalt meg som fikk meg til å tro på ham.

Så kommer jeg på noe han fortalte meg den kvelden vi trente sammen.

«Jeg har hørt at metoden De bruker for å trene soldatene er umenneskelige. At du sender dem over ørkenen uten mat og drikke for å «forberede» seg til å bli soldater. Nekter du for dette også?»

Kongen blir smal i leppene. «Mine metoder har ingenting med deg å gjøre.»

Så nå har vi gått over til å bruke ufint språk til meg også? Det hadde jeg ikke trodd om ham etter så kort tid.

Men to kan spille det spillet: «Så du nekter ikke for det?»

«Jeg har ingen grunn til å svare deg på et så absurd spørsmål.»

Jeg bestemmer meg for å ikke tvinge et svar ut av ham. Tross alt sa den vakten noe om at kongen ikke måtte svare hvis han ikke ville. Så jeg får trekke meg tilbake.

For nå.

«Hør, jeg kom ikke hit for å skape en krangel med deg om dine metoder for å trene soldater. Jeg kom hit for å forsikre meg om at riket mitt er trygt.»

«Og jeg sverger ved mitt liv at jeg ikke har tenkt til å angripe dere.»

Jeg puster lettet ut. «Fint. Betyr det at vi er på samme side?»

«Stort sett, hvis det er det De ønsker å være med meg.»

Jeg nikker alvorlig. «Absolutt. Jeg vil faktisk gå inn i en allianse med Dem.»

Et skjevt smil lurer om munnen hans nå. «En allianse?»

«Ja. Mellom kongerikene. Jeg, og dronning Ziva, tror det vil føre til store ting om vi kunne stått sammen som ett.»

«De pirrer interessen min, dronning Sid. Det må jeg tilsi.»

Bra det. Bedre enn at han vil gå til krig med meg. Jeg må se til å få sendt et brev til Ziva før jeg gjør noe mer ut av dette. På tide å si farvel for nå med den onde kongen, som Lock hevdet at han er. Selv om jeg ærlig talt ikke ser det.

«Jeg håper vi kan finne ut av det, men jeg trenger selvsagt at flere fra Orbis og Danyr kommer over hit for å komme fram til en god avtale.»

Kongen tar en hånd til det mørke håret sitt, drar fingrene igjennom for å få vekk noen av hårstråene som har gått innunder masken. «I så fall ser jeg fram til en allianse mellom oss i fremtiden.»

Jeg nikker meg enig. «Jeg også.»