Mellom To Skjebner

2. Stille tårer

Sid

"Folli!" brøler jeg gjennom spisehallen imens jeg tramper langs langsiden av bordet for å nå bort til der han står og gjør klart til undervisningen.

"Hm?" Han legger en bitteliten skje ned på tallerkenen, måler millimeterne mellom den og skålen for at avstanden skal være perfekt.

"Jeg kan ikke lære om skjeer i dag."

Alle skjeene han holder i den andre hånden, faller på gulvet. Det klirrer. "Unnskyld, deres Majestet, jeg tror jeg hørte feil. Sa de nettopp at du ikke kunne lære om skjeer i dag?"

Jeg ser ned på de fortsatt barbeinte føttene mine, og nikker. "Jo, det gjorde jeg. Noe har kommet opp."

"Kan jeg spørre hva?"

Næh, ikke noe viktig. Bare en uformell krigserklæring fra en tilfeldig konge, fra et tilfeldig kongerike, som ikke vet at jeg vet om det ennå. Mest sannsynlig har denne kongen et eller annet imot meg også, uten at jeg vet hva det er. Veldig flotte saker, eller hva? Og ikke nok med det, men fyren som kom for å advare meg har lyst til at jeg skal dra over ørkenen med ham for å overtale kongen til det motsatte fordi det også setter kongeriket hans i fare. Så nå, hvis jeg bestemmer meg for å dra, vil jeg ikke få sjansen til å møte Ryker før jeg drar. Fordi det haster. Mye. Og jeg må ta en avgjørelse kjapt.

Ikke noe press.

"Jeg beklager, men jeg har ikke lyst til snakke om det helt ennå."

Folli sukker og rister på hodet. Det krøllete, grå håret går fra side til side. "Hvis det er noe som tynger Dem, men likevel ikke kan snakke om, skjønner jeg at De vil være alene først. Men vær så snill, snakk med meg når De er klar."

"Takk, Folli. Jeg visste du ville forstå."

Uten å si noe mer vandrer jeg ut av spisehallen igjen og nedover gangen til høyre. Jeg styrter opp trappene som fører til toppen av det største tårnet - også kjent som mitt soverom, åpner døra hvor to vakter står og vokter på utsiden, løper bort til senga mi, og kaster meg ned mot den. Jeg vipper meg over på ryggen og stirrer opp mot det malte taket, som jeg ba spesielt om noen kunne male en stjernehimmel på. Taket mitt virker derfor som nattehimmelen hver gang jeg ser på det, og jeg elsker å se på nattehimmelen. Det senker pulsen min med en gang.

"Nubila," hvisker jeg og kjenner klumpen i halsen.

Du har et tøft valg foran deg.

Jeg presser øyenbrynene mot hverandre og fokuserer blikket på den ene stjernen malt i taket. "Har jeg egentlig det? Er det et valg i det hele tatt?"

Det er alltids en mulighet for at mannen ikke snakker sant.

Jeg rister på hodet. "Jeg fikk ingen følelse av at han løy meg opp i ansiktet. Han virket så seriøs når han snakket videre for å få meg til å forstå. Tenk hvis det er sant. Tenk hvis kongen hans planlegger en krig?"

Som sagt, det er et tøft valg. Husk hvem du venter på.

Jeg kjenner tårene presse bak øynene. Jeg vil ikke tenke på det. Det er ikke viktig. Ikke nå. Jeg bør fokusere på det denne mannen sa til meg, vurdere det, bestemme meg for noe. Men alt jeg klarer å gjøre, er å tenke på at jeg ikke kommer til å få møte Ryker når han kommer tilbake.

Og jeg har så fryktelig lyst til å se ham.

Jeg svelger tungt og lukker øynene for å stenge alt sammen ute.

Jeg er dronning over Orbis. Kjærlighetslivet mitt er det minst viktige her i verden. Jeg har en by å beskytte, et folk som stoler på at jeg gjør de rette valgene for dem til enhver tid. Det er min jobb å sørge for at de er trygge, så å tenke på én person i mengden er egentlig ikke lov. Jeg må tenke på alle. Alle. Ikke bare ham.