Mellom To Skjebner

35. La meg gå

Ryker

"Ziva!" brøler jeg og river opp døren inn til spisesalen. 

Hun skvetter til så bestikket på bordet klirrer. Jeg kan se frykten i blikket hennes idet jeg stormer mot henne og stiller meg nærme nok til å virke truende. Sir Lion tar et steg mot meg fra andre siden av bordet, men Ziva signaliserer at han skal bli stående.

"God morgen til deg også," sier hun rolig, men jeg skimter et lite, nervøst smil rundt munnen hennes.

Jeg rister på hodet og griper tak i stolryggen bak henne. "Hvorfor lot du meg lese brevene?"

Hun svelger tungt. "Fordi jeg tenkte det ville hjelpe deg?"

"Vel, du tok feil. Det hjalp meg ikke. Det gjorde alt bare verre!"

Ziva prøver å hysje meg ned, men jeg nekter å snakke et spekk lavere. Hun kan hysje så mye hun bare vil. Jeg kommer ikke til å lytte.

Hun prøver å reise seg opp fra stolen. "Hør nå her, jeg sa bare det jeg tenkte var det mest fornuftige. Det er din egen feil at du bestemte deg for å lese brevene. Dessuten, hvor lenge har du ventet med å gjøre det siden jeg fortalte deg om det? Fire uker?" Hun legger armene i kors. "Det betyr at du har hatt god tid til å tenke gjennom konsekvensene før du bestemte deg for å lese dem."

Jeg biter tennene hardt sammen. "Jeg skylder fortsatt på deg," mumler jeg og slipper taket i stolryggen. Hun er rask til å komme seg opp av stolen idet jeg begynner å gå.

"DU KAN IKKE SKYLDE PÅ MEG FOR DET DU OG SØSTEREN MIN FØLTE FOR HVERANDRE!" roper hun høyt nok til at hele Danyr kan høre henne.

Jeg bare går min vei. Jeg orker ikke se henne i ansiktet akkurat nå, selv om jeg vet hun har rett. Det er ikke hennes feil at Seka og jeg endte opp på den måten vi gjorde. Jeg har bare meg selv å skylde på for mine egne følelser, akkurat som Seka har for sine.

Men det er bare ... vanskelig å fordøye. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta innover meg det faktum at hun elsket meg. Jeg kan ikke se for meg smerten hun beskriver i brevene.

Hvorfor endte vi opp på den måten? 

Ut av frustrasjon stopper jeg opp midt i gangen. Det er ingen her, siden denne delen av slottet nesten aldri blir brukt. Derfor snur jeg meg mot veggen, lener meg bittelitt forover, og skyter knyttneven inn mot veggen.

Et maleri faller ned på gulvet ved siden av meg, knyttneven min går tvers gjennom tapetlaget. Jeg blir stående å pese med hånden inni veggen og den andre hengende slapt nedover. Jeg titter bort på maleriet som falt ned. Det er av Seka som barn. Øynene hennes er blanke, ansiktsuttrykket alvorlig.

Hun ser miserabel ut.

Jeg trekker langsomt til meg hånden og setter meg ned på knærne. Blikket mitt viker ikke fra hennes.

Hun hadde rett. Det hun gjorde var ikke riktig, og jeg hater henne for det. Jeg vet at alt ikke var hennes feil. Garjo utnyttet hennes største svakhet og sørget for å få henne drept. Og av meg, av alle ting.

Jeg husker fortsatt hva jeg fortalte henne den gangen: "Jeg håper du en dag kan tilgi meg, som jeg må tilgi meg selv."