Mellom To Skjebner

44. Jeg elsker deg

Sid

Jeg har begynt å mislike lyden av lenker som klirrer mot hverandre.

Jeg tror ikke engang det har gått et døgn siden jeg ble plassert her igjen, men det føles ut som en evighet. Det er nesten så jeg begynner å tenke at jeg kommer til å bli her for alltid.

Noe jeg selvsagt satser på ikke er sant, for det hadde jo vært ganske sinnssykt. Tilbringe et helt liv her nede? Æsj.

Ellers takk.

Det knirker i døren. Å nei. Jeg vet hva det betyr. Eller, nesten i hvert fall. Det er to alternativer:

1. Col. Den hyggelige broren som endelig har våknet fra den lange skjønnhetssøvnen sin.

2. Lock. Den mindre hyggelige broren som jeg er ganske sikker på har lyst til å drepe meg.

Jeg kan ikke tenke meg til at det er noen andre. Eller jo, Kacia, men hun var her i går. Det ville vært rart hvis hun kom igjen nå.

Derfor går jeg for alternativ 1, fordi jeg ikke har lyst til å bli grillet på noe bål i dag. Mye mindre se trynet til han som holdt meg her i flere måneder. Jeg begynner å få alvorlig hjemlengsel. Jeg savner slottet i Orbis hvor alt bare er ... enkelt. I hvert fall i forhold til hvordan ting er her.

Faktisk tror jeg at jeg gleder meg til å se kontoret fullt av papirer igjen. Jeg mener, ingenting er bedre enn søvnløse netter og konstant klaging fordi jeg gjør et eller annet feil og ... og ...

Nå har jeg klump i magen.

Jeg kommer til å ha mareritt i natt. Og ikke hvilket som helst mareritt, men det hvor jeg blir jaget av en bunke papirer.

Og ja, det er en drøm jeg har hatt før. Og ja, den fikk meg nesten til å begynne å gråte.

For levende papir er faktisk ganske skummelt.

Døren åpner seg helt, og for første gang på et døgn får jeg se tegn til lys. Dessverre er det feil person som står i døråpningen.

"Jeg tenkte du var ensom her nede," hilser Lock og tar et par steg inn i rommet. "Så jeg kom på besøk en tur."

Nå må jeg passe tankene mine. Fort! Tenk på noe bortkastet!

LIVET MITT! BA-DUM-DSH!

Nei, men helt seriøst. Bare fokuser på noe helt annet. Som ... som ... som ...

Rosiner!

Vent.

Har jeg ikke ... når var det ...

Å samma.

"Så hyggelig av deg," hvisker jeg hesere enn jeg trenger, bare for å legge til en effekt av "mentalt sliten". Forhåpentligvis funker det.

"Du trenger ikke smigre, jeg vet at du ikke ble påvirket av Col sånn som meg og alle andre."

Jeg nekter å se opp i ansiktet hans for å vise at jeg ikke har gitt opp. Det er min lille hemmelighet. En jeg skjuler med å høyt tenke på en fortelling om en skrukken rosin. En historie jeg merkelig nok føler minner om min egen. Nå skal visst skrukkerosinen ut på eventyr med en fremmed drue den aldri har møtt før, men før de kommer noen vei, blir de tatt til fange!

"Vil du vite hvordan jeg vet det?" spør han og kommer nærmere.

Heldigvis klarer druen å unnslippe, og redder skrukkerosinen. Sammen rømmer de, og havner ved en portal. På den andre siden av portalen møter skrukkerosinen en plomme, som viser seg å være dronningen over Plummen!