57. Evigheten

28 5 4
                                    

Sid

"Jeg lover, jeg er ikke sint. Det var et uhell, ikke sant?"

"På en måte. Men det betyr likevel ikke at jeg ikke kunne ha forhindret det."

Jeg sukker. "Det kunne du sikkert, men gjort er gjort."

"Og du er sikker på at du ikke er sint?"

"Helt sikker," sier jeg, og legger nok et papir på toppen av en haug med andre. Selv om jeg har vært oppe og gått i et par uker blir aldri haugen mindre. Med en gang en blir borte, kommer en vakt bare inn med en ny en.

Huff.

"Virkelig?"

"Ja," forsikrer jeg og stopper opp med det jeg driver med. Ryker stanser også. "Rocco Ryker, det er helt greit at du kysset den jenta. Så slutt å spørre meg om jeg er helt sikker , for det er jeg. Virkelig."

"Greit, greit," sier han og går tilbake til å sortere papirer igjen. Jeg følger med på ham i øyekroken da jeg fortsetter. Vi blir sittende i stillhet og drive med vårt en stund til han ikke klarer stillheten mer.

"Sid?"

"Hm?" Jeg ser opp fra arket i hendene mine.

Øynene hans glimter. "Vil du gifte deg med meg?"

Jeg velter av stolen så alle papirene på pulten blir dratt ned av hånden min. Rumpa mi dunker hardt i gulvet.

Au.

Jeg reiser meg så fort opp fra gulvet som jeg klarer. Før Ryker rekker å komme etter meg, styrter jeg ut av kontoret og bortover gangene. Jeg går i så rasende fort tempo at han ikke kan følge etter meg, og først når jeg har kommet til ballsalen, slapper jeg litt av igjen.

Så tar jeg innover meg det han nettopp sa.

GIFTE MEG MED HAM?!

ER HAN FULLSTENDIG GAL?!

HVA FIKK HAM TIL Å ... TIL Å ...

GAH!

Jeg må lene meg inntil veggen for å få igjen pusten.

Hvem i alle dager går fra å fortelle om et uheldig kyss til å snakke om ekteskap? Og så brått i tillegg.

Jeg puster dypt inn og ut før jeg dytter meg ut fra veggen igjen. Istedenfor går jeg rastløst fram og tilbake over dansegulvet. De barbeinte føttene mine klasker mot steingulvet så lyden lager ekko i hele rommet. Jeg biter på de korte neglene mine og prøver å tenke på hva jeg skal gjøre.

For jeg ødela det.

Jeg løp vekk fordi jeg ikke taklet spørsmålet.

For har jeg lyst til å gifte meg?

Jeg går fra å tygge istykker neglene til å løsne opp de stramme flettene håret mitt er satt opp i. Jeg orker ikke tenke over et så vanskelig spørsmål imens jeg har knakende hodepine i tillegg. En ting av gangen, takk.

Jeg hører noen komme inn i ballsalen, og livredd for at det er Ryker, smetter jeg bak gardinen i håp om at han ikke ser meg. Så usynlig som mulig prøver jeg å titte fra bak gardinen på hvem det er, og til min lettelse er det Folli som kom inn. Ikke Ryker.

"Takk og lov," puster jeg lettet ut og synker sammen inntil vinduet.

Folli hopper en meter til siden.

"Deres Majestet!" gisper han og tar seg til hjertet. "De skremte livet ut av meg!"

Nå ja, så ille var det ikke.

"Beklager, Folli." Jeg glatter kjapt ut skjørtet og går bort til ham.

Han rister oppgitt på hodet. "Et gammelt hjerte tåler ikke slikt, vet De."

Fryktelig så han skulle overdrive, eller hva, Nu ... Å. Ehm ... ops. Fortsatt uvant. Glem at jeg prøvde å si noe.

"Hva gjør De her uansett?"

Stemmen hans bringer meg tilbake til virkeligheten. "Hm?"

"Hva gjør De her, Deres Majestet?"

Jeg klør meg litt bak det ene øret. "Å, jeg bare tok meg en liten luftetur. Du vet, mye papirarbeid og sånt."

"Du tok en luftetur bak gardinen?"

"Mhm." Jeg ser bort i håp om at han ikke spør noe nærmere, men alt han gjør er å heve øyenbrynene og se på meg med sånne øyne som snakker for seg selv. Jeg-vet-det-er-mer-enn-bare-det-øyne. Og han har helt rett. Det er mer enn bare som så, men det er ikke akkurat noe jeg har lyst til å diskutere. Det er så vidt jeg får grep om det selv.

Mest har jeg lyst til å be han om å gå, for jeg vil gjerne ha tid til å tenke før jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å gå tilbake til kontoret. Jeg har allerede rotet det skikkelig til, så jeg orker ikke si noe som kan gjøre situasjonen verre.

Selvfølgelig, det er ikke akkurat lett å bare si det heller. Det begynner å bli kleint å stå her i håp om at han bestemmer seg for å gå uten å stille flere spørsmål. Snart må jeg gi opp.

"De trenger ikke si noe med mindre De vil, Deres Majestet."

Jeg rykker til og ser på ham.

"Ikke ennå, i hvert fall. Men jeg håper De en gang i fremtiden vil fortelle meg."

Jeg nikker alvorlig. "Selvfølgelig, Folli. Bare ... bare ikke akkurat nå."

"Da slår jeg meg til ro med det." Han lukker øynene et par sekunder før han snur seg for å gå. "Jeg har forresten en beskjed fra dronning Ziva."

"Ja vel?"

"Eller, det er mer en forespørsel om endring i noen regler."

Hva er det Ziva har klart å gjøre nå da? Hvis hun har klart å rote seg oppi noe trøbbel igjen ...

"Det er reglene som handler om fritt valg av ektemann."

Pusten setter seg i halsen på meg så jeg må hoste. Jeg dunker knyttneven inn i brystet et par ganger for å gjenvinne fatningen.

"Skal hun gifte seg?!"

Folli nikker som om det er åpenbart. "Det ble offentliggjort for et par dager siden, Deres Majestet. Men hun kan ikke gifte seg med sin valgte ektemann med mindre De endrer litt i reglene. Det har av ... opphavet hans å gjøre."

Så det er garantert Aghon. Det betyr at de endelig fant hverandre igjen. Jeg fikk høre av Ryker alt styret med forholdet deres imens jeg var borte, og hadde en lang samtale med henne for en uke siden angående problemet. Eller, det var vel mer en kjefterunde fra min side hvor jeg fortalte hvorfor det er helt idiotisk å kaste bort noe verdifullt i livet. Jeg kunne aldri tenke meg å gifte meg med noen andre enn Ryker. Eller velge å gjøre det slutt fordi jeg er dronning. Hvordan kunne jeg, han er den jeg vil tilbringe evigheten med. Han er ...

Å.

Å nei.

Jeg er så dum.

Så, så dum.

HVA HAR JEG GJORT?!

"Endre reglene!" så å si roper jeg.

"Er De sikker?"

Jeg gir ham et kort nikk. "Helt sikker. Og gjør det umiddelbart. Jeg skulle gjerne ha blitt med deg, men jeg har noe annet viktig å ta for meg først."

Folli smiler lurt. "Henger det sammen med 'lufteturen' din?"

Jeg marsjerer med stormsteg ut av salen, plutselig føles det som jeg ikke klarer å nå fort nok frem til kontoret.

Men før jeg går ut av rommet, stopper jeg opp og snur meg mot Folli, som står med armene bak ryggen og et faraktig blikk i øynene.

Jeg skakker litt på hodet og smiler.

"Noe sånt, ja."

Mellom To SkjebnerWhere stories live. Discover now