Mellom To Skjebner

4. Verden raser sammen

Sid

"Du har virkelig tenkt til å gjøre dette?"

Jeg nikker. "Mhm. Jeg nekter å sitte igjen her og ikke gjøre noe."

Ziva ser på meg med så soleklare øyne at jeg har lyst til å vike med blikket, men jeg holder det, for jeg vil virke sterk. 

"Du må passe godt på deg selv. Husk på det. Du har en tendens til å tenke på alle andre før du tenker på deg selv."

"Nja," sier jeg og gnisser tenner. Litt usikker på om hun har helt rett i det, med tanke på at jeg gjorde det mest egoistiske valget av dem alle for to år tilbake og sa at jeg ville leve videre uten å tenke på noen andre enn meg selv. Eller, kanskje jeg tenkte litt på Ryker, men det teller på en måte ikke.

"Ikke benekt det. Du får ikke lov." Ziva retter oppmerksomheten forbi meg, hvor jeg hører noen komme gående.

"Dronning Sid, alt har blitt gjort klart," meddeler Carlo og stopper opp et par meter fra meg.

"Okay, takk, Carlo."

Lyden av fottrinnene hans forsvinner igjen. Ziva lener seg mot meg. "Stoler du på ham?"

"Hvem? Lock Makar?" Jeg får litt lyst til å le over det faktum at han heter det ennå. 

"Ja, hvem ellers?"

Jeg sukker. "Det er vanskelig å si så fort. Jeg har prøvd å prate med ham så ofte som mulig, men arbeidet har virkelig preget tiden min de siste to dagene. Jag ba en av vaktene å holde et øye med ham, og han virker ikke noe mistenkelig. Litt pratsom, men det er flere mennesker som er det."

"Hm..." Ziva virker betenkt.

"Har du sett noe på ham?"

Hun rister på hodet. "Nei. Så hvis verken jeg kan finne noe på innsiden, og vaktene dine ikke kan finne noe på utsiden, må det bety at han forhåpentligvis er til å stole på. Men husk, du har kreftene dine."

Nå er det min tur til å riste på hodet. "Skulle ønske det. Jeg har ikke brukt dem på to år, Ziva. Jeg husker ikke hvordan man gjør det engang."

Hun tar en hånd på hver av skuldrene mine, ser meg dypt inn i øynene en stund før hun smiler varmt. Det smilet som alltid når hjertet mitt og gjør dagen lysere. Jeg er takknemlig for å ha henne som venn. "Sid, du glemmer ikke sånt. Kreftene dine er en del av deg. Du glemmer ikke deg selv."

Jeg smiler tilbake så varmt jeg klarer. "Takk, det skal jeg prøve å huske på."

"Er dere to ferdige snart? Klokka tikker, og jeg har ikke tid for at du skal gråte i flere timer først." Ryv kommer marsjerende nedover gangen bak Ziva. Hun har armene lagt i kors, og det intense, lysegrønne blikket får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

"Jeg gråter ikke!" utbryter jeg og merker at noe renner nedover kinnet mitt.

Neimen, for helvete ...

"Ja, ja. Si hva du vil." Hun himler svakt med øynene.

"Ta vare på deg selv, og husk på at du alltid kan sende bud på hjelp om du trenger det. Jeg er der på sekundet hvis du skulle bli utsatt for noe." Ziva gliser så fregnene danser over nesen hennes. Jeg begynner å le og tørker bort den enslige tåren som klarte å snike seg forbi meg.

"Ta vare på Orbis for meg imens jeg er borte. Og Ryker, han kan kanskje trenge det."

"Det skal nok la seg gjøre."

Ryv tramper med foten mot gulvet. "Du skylder oss for dette, vet du."

"Jeg skylder dere alt. Tusen takk," sier jeg og tar armene mine rundt Ziva før hun rekker å reagere. Når jeg har bamseklem henne ferdig, går jeg bort til Ryv og gjør det samme. Hun er stiv som en stokk, beveger seg ikke en millimeter imens jeg klemmer armene rundt henne og prøver å overføre takknemligheten min. Uten disse to kunne jeg ikke ha dratt. Men det er fordi jeg har dem, at jeg har muligheten til å gjøre det rette.