Mellom To Skjebner

42. Stoppe tiden

Sid

Trynet til Lock får meg til å ville kaste opp. Arrogante tufs, bare at han ser i min retning gjør meg kvalm.

"Hvor var du?" spør Lock og kommer mot meg. Vakten som holder meg, dytter meg framover sånn at jeg faller ned på gulvet foran føttene hans.

"Ute for å få litt frisk luft. Det er så fint vær ute, så jeg tenkte -"

"Hvor var du?" spør Lock igjen og stiller seg på det øverste trappetrinnet. "Jeg forventet å se deg der jeg forlot deg."

Jeg kaster et blikk opp til Col, som står ved siden av tronen med blikket vendt nedover. Han har på seg masken igjen, og jeg ser at han venter på at jeg skal avsløre at det var han som slapp meg løs.

"Jeg brøt meg ut. Vaktene dine er helt elendige, så det var ikke akkurat vanskelig."

Lock tar et steg nedover. "Si sannheten."

Jeg vender blikket bort fra Col. "Jeg gjør det."

"Det er ikke noe tegn på at noen har brutt seg ut av rommet. Forklar det."

Herregud, da. Gi meg litt pusterom mellom spørsmålene. Jeg trenger litt tid på å komme opp med så gode løgner.

"Jeg er god på å ikke etterlate noen beviser."

"Sannelig," samtykker Lock og tar et nok et steg ned. Han stopper opp rett foran meg, og før jeg får sjansen til å reise meg opp, setter han den ene foten over ryggen min og dytter meg ned igjen. Jeg stønner idet kinnet mitt slamrer mot gulvet og luften går ut av meg.

"Nå skal du høre," starter han og legger mer og mer vekt over på foten han har plassert oppå meg. Det klemmer ganske godt nå altså. Litt til og jeg ender garantert opp med noen knekte knokler.

Og det vil jeg helst slippe. Hvis det er en mulighet, selvsagt.

"Du skjønner, jeg tror ikke på deg. Derfor finner jeg det svært vanskelig å akseptere den forferdelige løgnen din."

Jeg higer etter pusten for å svare ham. "Det er sannheten, jeg sverger."

"Hvorfor er du så påståelig plutselig?" Han vrir på foten, og et eller annet sted inni ryggen min knekker det. Jeg gisper.

Smerten kommer brått, og jeg klarer ikke la være å skrike ut i smerte.

"Hvem slapp deg ut?"

Tror han virkelig at jeg kommer til å gi etter? Han får tro om igjen.

"Ingen. Jeg slapp meg selv ut."

"Si sannheten."

En ny smertebølge skyter gjennom kroppen. Jeg prøver å ikke hvine for høyt, for jeg nekter å virke svak ovenfor ham.

"J-jeg gjør det," stotrer jeg idet smerten brer seg utover igjen.

"COL!" brøler Lock mot broren sin. "FÅ HENNE TIL Å SI SANNHETEN!"

Jeg skulle gjerne sett opp for å se ansiktsuttrykket hans, men jeg kan ikke. Jeg er på en måte støkk der jeg ligger flatt utover med et eller annet brukket i ryggen.

"Du vet at jeg ikke kan det," sier Col lavt.

"Nei, det er jo sant. Du er faen meg ubrukelig."

Jeg biter tennene hardere og hardere sammen ettersom han presser foten mer og mer ned. Det begynner å bli uutholdelig å bare ligge her, men jeg vet at han er mye sterkere enn meg fysisk. Jeg har ingen måte å snu situasjonen på, selv ikke med kreftene som et alternativ. I tronsalen er jeg ganske ubrukelig egentlig.