Mellom To Skjebner

29. Løp

Sid

"Jeg hadde håpet at hemmeligheten skulle holde litt lenger," sukker Lock og legger to fingre over neseryggen. "Det hadde blitt mye mindre komplisert på den måten."

Jeg svelger tungt og ser stivt framover. "Hvordan?"

"Hm?" Han snur litt på hodet.

"Hvordan visste du at jeg -"

"Tankene din er så høylytte at jeg kan høre dem på en mils avstand," avbryter han meg og smiler.

Så han kan lese tankene mine. Det betyr at han har visst til enhver tid hva jeg tenkte å gjøre. Han har visst alt uten at jeg visste det.

"Overrasket?"

Jeg rister på hodet. "Ikke egentlig. Det gir mye mer mening når jeg tenker over det."

Lock klapper med hendene så høyt at jeg blir stivere og stivere i gangen min. "Vel, nå som hemmeligheten er ute trenger jeg ikke leke lenger." Han puster lettet ut. "Phew. Det føles litt godt."

Jeg biter tennene hardt sammen. "Så det er alt dette har vært for deg? En lek?"

Han hever øyenbrynene litt forbauset over kommentaren min. "Ja, er ikke det klart? Du er svært festlig. Spesielt nå som alle minnene dine holder på å bli borte."

"Festlig." Jeg griper tak i underarmen hans med den ene hånden og presser neglene så hardt inn i huden hans jeg klarer. "Jeg har nesten glemt hvem jeg er på grunn av deg! Din ... din ... KLEMENTIN!"

Lock svarer på kommentaren min ved å bryte ut i latter. Vi har kommet inn på en gate hvor det er masse mennesker, så noen snur på hodene sine.

De fleste snur dem vekk igjen så fort de ser hvem det er.

"Ser du?" spør han og trekker armen elegant ut av grepet mitt. "Kjempefestlig."

Jeg rister bare på hodet og forholder meg samlet. "Samma det. Du kan ikke gjøre sånt mot andre mennesker! Og uansett, hvorfor vil du ha meg her hvis du ikke vil bli kvitt kongen? Hvorfor gikk du tvers over ørkenen for å hente meg?"

Han legger en arm over skulderen min. Noen blant menneskemengden sender meg blikk når vi går forbi. "Fordi jeg kjedet meg."

"Du ... kjedet deg?"

"Ja. Det er ingenting å gjøre her." Han tenker seg om litt. "Hvis jeg skal være ærlig, synes jeg ikke du var så interessant først, men etter at du kom hit har du vært helt strålende. Spesielt etter at jeg begynte å tukle med minnene dine. Du ble som en helt ny person. Du prøvde til og med å kysse meg!"

"JEG PRØVDE IKKE Å -"

Han legger to av fingrene sine på munnen min. "Hysj, hysj. Forsiktig med hva du roper ut."

Jeg tar to skritt bakover så raskt jeg klarer for å komme meg unna ham. Måten han berører meg på får magen til å vrenge seg, og jeg orker ikke engang å tenke tilbake på at jeg en gang prøvde å ... å ...

Nei. Jeg klarer det ikke.

"La meg få dra hjem igjen, Lock," ber jeg med knyttede never. "Jeg vil ikke være her mer."

Lock er rask til å få fatt i meg igjen og legger hendene om de små skuldrene mine sånn at jeg ikke kan unnslippe. 

"Nei, nei, nei. Du kan ikke dra. Ikke nå."

"Lock, jeg vil ikke være her mer."

"Men du kan ikke dra."

"Det er det ikke du som bestemmer."