Mellom To Skjebner

56. Ett

Sid

Et tak malt som nattehimmelen er det første jeg ser. Jeg blunker mot det svake lyset fra et par lamper og vinduer. De gjennomsiktige gardinene rundt himmelsengen gjør at det skarpeste lyset ikke når helt frem, noe som gjør det enklere for øynene mine å tilpasse seg.

Jeg kjenner en varm hånd i min egen, og ut av følelsen av hvem den tilhører, klemmer jeg fingrene rundt den og snur hodet mitt i retning av der han sitter. Hodet hans er lent mot kanten av sengen med den andre armen under som støtte. Øynene er lukket så de gylne vippene gir gjenskinn i lyset, og håret likedan. Han puster tungt inn og ut som om han ikke har hvilt på evigheter.

Begge hendene hans er preget av store arr. Jeg svelger tungt.

Blikket mitt går videre til leppene hans, som er halvveis åpnet. Jeg får lyst til å vekke ham fordi det kribler i magen av å tenke på hvor de har vært, men avholder meg fra å gjøre det fordi han sover så fredelig. Jeg vil ikke ødelegge øyeblikket.

Jeg lurer på hvor lenge jeg har ligget i denne senga. Garjo sa det kom til å ta et par måneder før kroppen min ville våkne igjen, men det føles ut som det har gått et tiår. Noe som sikkert er en overdrivelse, det er bare det at tiden går ekstremt treigt når man ikke har noe å gjøre.

Jeg har vage minner om at Ryker prøvde å snakke til meg ved et par anledninger. Ikke at jeg svarte ham på noen av dem, selv om jeg flere ganger prøvde å bevege en eller annen muskel for å vise at jeg ikke var totalt hjernedød. Uten hell, dessverre.

Og likevel sitter han her ved meg ennå, til tross for at kommunikasjonen oss imellom har vært katastrofal.

Helt stille klarer jeg likevel ikke å ligge fordi han er så perfekt, så med den ledige hånden stryker jeg fingrene gjennom håret hans. Det er som en slags bekreftelse på at han fremdeles er ekte, og at dette ikke er en drøm. For hvor mange ganger i løpet av de siste månedene har jeg vel ikke drømt om dette øyeblikket og trodd det var ekte?

Han rykker til litt idet jeg lugger ham ved et uhell. Øynene åpner seg så sølvfargen spraker, og finner mine så fort at jeg blir skremt.

Et par sekunder stirrer han bare på meg like forskrekket som jeg stirrer på ham, men så innser han hva som har skjedd. At jeg er våken, at jeg ser på ham, at fingrene mine klemmer rundt hånden hans altfor hardt fordi jeg ikke vil at han skal gå sin vei.

«Drømmer jeg?» spør han lavt.

Jeg rister på hodet. «Nei.»

«Helt sikker?» Han hever et øyenbryn.

«Helt sikker,» sier jeg og smiler.

Han smiler tilbake så ømt at knærne mine blir numne, noe som er imponerende med tanke på at jeg ligger i en seng og nettopp har våknet fra et koma.

Men så blir han med ett alvorlig. «Men da må jeg –» Han mister balansen av stolen og tumler ned på gulvet. Hånden hans glipper ut av min, noe som får den til å føles tom og meningsløs. Han er raskt på beina og på vei mot døren. «Jeg må fortelle de andre, og selvfølgelig få en lege til å se på deg, og –»

«Vent litt,» ber jeg ham og drar dyna av meg for å komme ut av senga. «Vær så snill.» Ustøtt setter jeg føttene på gulvet og vakler bortover for å komme bort til ham.

«Sid, vær forsiktig!» utbryter han.

For sent.

Jeg klarer typisk nok å tryne på teppekanten av alle ting og faller forover mot ham. Armene hans tar meg trygt imot så vi blir presset mot hverandre. Han dunker inn i døren bak seg imens han stønner.