Mellom To Skjebner

26. Hvem er jeg?

Sid

«Sid!» brøler noen fra andre siden av døren. «Sid, vær så snill. Åpne opp døren.»

Det er Lock.

Søren heller.

Jeg børster litt av meg på buksene, selv om jeg godt vet at de ikke er særlig skitne. Øynene mine søker kjapt over rommet for å se etter en kjole jeg kan dra over meg, men det er ingen å se noe sted. Ja vel, da får jeg bare åpne døren i undertøyet.

Ikke bokstavelig talt, da. Eller på en måte, samtidig som det ikke er det. For det er jo tøyet jeg har under det andre tøyet, men det er likevel tøy man kan bruke som ... Vet du hva? Bare glem det.

Jeg går med bestemte skritt bort til døren og åpner den opp, med et seriøst drag over ansiktet og med ryggen rettet maksimalt.

Lock står i døråpningen, klar for et hvert slag som måtte komme i hans retning. Jeg er sur på ham, og jeg aner ikke hvorfor. Men jeg er skikkelig, skikkelig sur. Jeg er sur på meg selv når jeg ser på ham. Hvorfor er jeg det? Jeg husker ikke.

Irriterende, irriterende, irriterende.

«Er du fortsatt sur på meg?»

Jeg hever øyenbrynene forvirret. «Hva?»

«Jeg sa-»

«Jeg hørte hva du sa.» Jeg rister på hodet. «Jeg skjønner bare ikke...» Nå er jeg enda mer forvirret enn før. Hodet mitt klarer snart ikke mer av dette surret. Som det ikke er nok med at Lock står her foran meg og forårsaker alle slags mulige følelser, får jeg også en støkk i brystet hver gang jeg tenker tilbake på at den mannen presenterte seg som Ryker.

Ryker ... Ryker ... Jeg har hørt det navnet før. Han betyr noe for meg. Han er viktig. Veldig viktig.

Så hvorfor har jeg glemt ham? Hvorfor hadde jeg glemt at han er fanget inni en mellomdimensjon som han ikke kan flykte fra? Hva er det som skjer med meg?

Noe er veldig, veldig galt. Jeg innser det. Men hver gang jeg begynner å få tilbake noe som kan kalles for en forklaring, forsvinner det igjen som om det aldri eksisterte. Hånden min rekkes ut mot det faste, men så fort jeg får tak på det med fingertuppene, fordufter det til støv foran øynene mine og blir borte. 

Jeg hater det.

«Hallo, verden kaller Sid. Er alt i orden?»

Jeg blunker et par ganger og ser opp på ham. «Hæ?»

«Du ble helt fjern nå nettopp.»

«Å.» Jeg tar meg forsiktig til hodet og snur så vidt på meg for å unngå blikket hans. «Det er ingenting. Jeg bare føler meg litt ... tåkete.»

«Tåkete? Kanskje du burde komme deg litt ut herfra en stund. Dette stedet kan være litt påtrengende.»

Jeg går bort til sengen og setter meg ned ved kanten. Blikket mitt fokuserer på hendene nedi fanget imens jeg fortsetter å snakke: «Jeg tror ikke det er det. Jeg er vant til å være inne til enhver tid. Dessuten var jeg i bakgården tidligere i dag sammen med kongen. Jeg tror kanskje det har noe med det faktum at ...» minnene mine driver å fordufter rett foran meg uten at jeg klarer å stoppe det.

Jeg rister bare på hodet.

Lock kommer og setter seg ned ved siden av meg. «Sid ...» begynner han og legger en hånd forsiktig på midten av ryggen min. «Hva er det som foregår?»

Jeg skraper fingerneglene langs lårene imens jeg tenker meg om. Skal jeg fortelle det til Lock? Kan jeg stole på ham? Kan jeg stole på ... meg selv?