Mellom To Skjebner

25. Du er lyset, lyset er deg

Sid

Dette stedet virker kjent. Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men et eller annet sted ringer en alarm i hjernen min og advarer meg om at jeg har vært her før.

Langt unna skimter jeg en skikkelse som sitter med ryggen til. Skuldrene hans hever og senker seg ettersom han trekker pusten, og jo nærmere jeg kommer, jo sikrere blir jeg på at det er en mann. En svært ung mann også.

"Hvem er du?" spør jeg tilsynelatende rolig. Innvendig koker det. Jeg vet jeg svetter som en gal akkurat nå fordi jeg ikke aner hva som foregår. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg er her. 

"Hm?" Mannen snur på hodet. De sjokkerte øynene hans roer meg litt ned. Han er like overrasket over å se et annet menneske. Det tyder bra. Tror jeg. 

Håper jeg.

Mannen reiser seg opp fra den hvite bakken og begynner å gå rundt meg, ser opp og ned for å forsikre seg om at jeg faktisk står her. 

Jeg kremter forsiktig. "Hvem er du?" spør jeg igjen. Denne gangen håper jeg på å få et ordentlig svar.

Men mannen ser ikke ut til å være noe interessert i å svare meg. Istedenfor fortsetter han å gå rundt og rundt i fascinasjon og studere meg. Idet han er bak meg, snur jeg meg rundt sånn at han er nødt til å se meg inn i øynene.

"Hvem er du?"

Mannen skakker litt på hodet. "Husker du meg ikke?"

Jeg rister på hodet. "Nei. Burde jeg det?"

"Ja. Egentlig." Han går et skritt nærmere sånn at øynene er helt oppi mine. "Men jeg er ikke helt overrasket over at du ikke gjør det."

"Hva mener du?"

"Tross alt kan du ikke noe for at minnene dine forlater deg."

Jeg tar et steg bort fra ham og legger armene i kors. "... Minnene mine?"

"Ja." Han hever den ene hånden sin opp mot hodet og peker på skallen sin. "Du vet, det du har inni-"

"Jeg vet da hva minner er!" avbryter jeg ham og sukker.

"Hvorfor så det ut som du ikke skjønte hva jeg mente, da?"

Nå begynner jeg å bli litt smålig irritert på denne fyren. "Fordi jeg ikke skjønner hva som er i veien med mine minner."

Det får ham bare til å smile litt imens han gnir to fingre over haken - som burde hatt et skjegg for at det skulle ha sett normalt ut. "Fascinerende. Jeg trodde du i det minste ville merke at de begynte å forsvinne. Eller kanskje du gjorde det, men så glemte du det også. Virkelig, virkelig fascinerende," mumler han for seg selv.

Jeg presser øyenbrynene sammen fordi jeg ikke skjønner et ord han driver og babler om. "Hva er det som er så fascinerende?"

"Du," sier han.

"Meg? Hvorfor er jeg så himla interessant?"

"Fordi du nettopp vekket kreftene dine igjen, men har fortsatt ikke fått tilbake minnene dine."

Jeg skjønner fremdeles ikke hva han snakker om, for å være helt ærlig. Det eneste jeg forstår, er når han nevnte det om kreftene mine. For de visste jeg at jeg hadde en gang før, at jeg tydeligvis mistet dem, men plutselig fikk dem tilbake igjen.

Og jeg vet også at jeg må holde kreftene mine skjult for alle rundt meg.

Så hvorfor vet han at jeg har dem?

"Hvordan visste du det?" spør jeg og skuler med øynene i hans retning. Det er et eller annet kjent med ham, men jeg klarer ikke plassere ansiktet hans noe sted. Selv om jeg virkelig burde huske ham. Han er viktig.