Mellom To Skjebner

40. For evig og alltid

Sid

Det er absolutt ingenting å gjøre her.

Jeg mener, palasset er egentlig bare en stor versjon av det tomme rommet. Alt av vakter og levende vesener eksisterer jo ikke, og Col er nesten alltid i tronsalen. Ved flere anledninger har jeg prøvd å komme meg inn for å snakke med ham, men han nekter å la meg. Tydeligvis har han fått for seg at rommet er hellig eller noe.

Noe som gjør meg enda surere, for ærlig talt, bare la meg få komme inn. Så vanskelig er det søren meg ikke.

For ørtende gang stamper jeg rundt på palasset uten mål og mening. Jeg går gjennom bakhagen, ut til plattformen og det røde treet, tilbake igjen til palassets første bygg, over til bygg to, videre til treningsgården, inn igjen til palasset, ned til fangehullene, opp igjen til utenfor tronsalen, og så starter det hele på nytt. Jeg begynner å gjøre meg kjent med alle de forskjellige veiene palasset har, og begynner i tillegg å få styrke tilbake i beina mine.

Men jeg har ikke gått for å besøke Garjo. Jeg har faktisk ikke gjort det på over en uke. Jeg vet ikke helt om jeg har lyst, spesielt fordi jeg føler at han ikke kan lære meg noe mer.

Han har årevis med trening som du ikke har hatt. Han har garantert mer å lære deg.

"Å hysj, Nubila," sukker jeg.

Men jeg vet hun har rett. Jeg burde trene mer med ham, for han har garantert flere teknikker og triks som jeg ikke kan ennå. Dessuten har jeg fremdeles lyst til å lage en drage, men da må jeg møte ham.

Jeg stopper når jeg nok en gang er utenfor tronsalen igjen og titter inn. Col sitter på tronen med blikket vendt ut mot et av vinduene. Det er ingen andre der enn ham, så jeg skjønner ikke helt hva han driver med. Ikke at jeg dømmer ham eller noe. Det er greit å drømme seg litt vekk. Jeg liker å gjøre det selv.

Jeg tror i hvert fall jeg gjør det.

Jeg står der en stund og tramper litt med foten, prøver å bestemme meg for om jeg skal møte Garjo eller ikke. Ikke et lett valg, egentlig. Det er mange faktorer som må tas hensyn til. Som det at han faktisk var en ond hersker. Eller at han stjal navnet til det jeg tror i virkeligheten er kjæresten min. I tillegg er det det faktum at han har oppført seg forferdelig pent med tanke på hvor jævlig han var før, og det skremmer meg litt. Kan en person virkelig endre seg så mye?

Mest sannsynlig ikke.

Men så er det den andre siden. Han vet hvordan kreftene mine brukes. Samtidig føler jeg at han ikke vet hva han faktisk snakker om, med tanke på at han endte opp på måten han gjorde fordi han ikke klarte å kontrollere sine egne evner. Eller kanskje han gjorde det. Jeg vet egentlig ikke.

ÆSJ! Nå vil jeg virkelig ha tilbake minnene mine. Lock, for en drittkonge. Jeg skal gi ham et spark bak når han er tilbake igjen.

Noe jeg frykter er snart, siden palasset er så tomt og Col er så betenkt. Det henger en tung atmosfære over hele stedet nå, og jeg har på følelsen av at det er fordi Lock er i nærheten.

Jeg prøver å signalisere på utsiden av tronsalen at jeg har lyst til å komme inn, men Col ignorerer meg. Et øyeblikk møtes blikkene våre til og med, men han ser bare kjapt ut mot vinduet igjen rett etterpå. Tydeligvis har han ikke lyst til å prate. Noe som er synd, for jeg har veldig lyst til å ta en prat med ham. Men jeg får ikke gjort det hvis han bare skal sitte der og leke uoppnåelig med meg.

Derfor går jeg min vei, denne gangen med retning av sølvporten. Jeg vil ut fra selve palasset. Jeg vil ha ordentlig frisk luft, kjenne at jeg går på ny grunn, lever et liv imens jeg er her. Men Col har allerede advart meg mot å forlate området.