Mellom To Skjebner

6. Uten ensomheten

Sid

Jeg burde ikke ha dratt.

Jeg angrer.

Er det for sent å snu nå?

Jeg tror det.

Fillern.

Den enorme byporten til Danyr har alltid gjort at jeg viser respekt. Denne byen er ikke til å tulle med. Den står der, praktfull og nyoppbygd, som om den aldri ble ødelagt i første omgang. Jeg klarer fremdeles å se for meg den gangen jeg så byen i flammer. Jeg husker flukten på Pitri sammen med Ryker.

Ryker ...

Bare tanken på ham får alt til å virke så meningsløst. Han har sikkert kommet i land nå. Han er sikkert i Orbisslottet og leser brevet jeg la igjen til ham.

Jeg burde ha vært der personlig og sagt ordene til ham. Eller enda bedre, blitt der med ham og aldri latt ham dra fra meg. Akkurat som han aldri ville latt meg dra fra ham.

Lock ser ut til å ta alt veldig rolig. Han virker nesten oppspilt over at vi er utenfor byporten og venter på å bli sluppet inn. De tre vaktene rundt meg har ikke sagt noe på flere døgn. Det har vært fryktelig ensomt å reise så langt. Jeg føler meg kvalt, innestengt i et mørkt rom, et sted hvor ingen tør å komme inn.

Ryker hadde sikkert kommet inn.

Slutt å tenke på ham. Det gjør deg ikke godt. Slutt nå, før det går for langt.

Og det hadde jeg gjort også, hvis det bare var så enkelt.

Men det er det ikke. Det er ikke lett i det hele tatt. Og det er tydeligvis ikke det å komme seg inn i byen heller. Hvorfor bruker de så lang tid på å slippe oss inn?

Å vent, jeg kom på hvorfor. Det er fordi jeg ikke er dronningen over Orbis lenger. Jeg er Helene Ekal, en simpel bonde som har kommet hit for å be om ressurser. Ikke at den planen fungerer så bra. Snart er det rett før jeg river av meg kappen og skyter fram brystet hvor jeg har det kongelige merket over hjertet. Jeg fikk lov til å designe merket helt selv, og siden jeg er fullstendig fantasiløs når det kommer til sånt, tok jeg bare og stjal symbolet for Nubila, dragen som voktet over Frihetens dal, og som tilfeldigvis også lever inni meg ennå.

«Blir de aldri ferdige?» mumler jeg mellom tennene og prøver å konsentrere meg til ikke å hoppe av hesten for å kjefte på dem.

«Utålmodig?» Lock hever et øyenbryn mot meg.

Jeg rister på hodet. «Nei, hva snakker du om? Jeg er kjempetålmodig.»

Ikke egentlig. Vanligvis ville det sikkert ikke irritert meg så mye, men nå har det seg sånn at jeg ikke har sovet på flere døgn, er skrubbsulten, føler trangen for å ta meg et bad og har gnagsår på unevnelige steder.

«Er du sikker på at du ikke vil veive med kongesymbolet?»

Jeg nikker kort. «Mhm. Jeg vil ikke vekke noe mer oppmerksomhet enn nødvendig.»

Lock ser opp mot himmelen, det er ganske overskyet i dag, så jeg redd det begynner å regne. «Er det uvant for deg å ikke kunne gjøre alt du vil lenger?»

«Hva mener du? Jeg har ikke kunnet gjøre det jeg vil på over to år.»

Lock ser på meg i sidesynet. «Ingenting i det hele tatt?»

«Nei,» svarer jeg flatt og retter oppmerksomheten mot porten igjen, hvor vakten vi snakket med for noen minutter siden kommer gående. Jeg retter meg litt opp i ryggen ut av vane, men kommer plutselig på at jeg skal virke som en bonde, og at de mest sannsynlig ikke pleier å sitte stive som pinner oppå hesten.