Mellom To Skjebner

Oh holy night

Det følgende bonuskapittelet er noe jeg skrev mest for moro. Det en slags julespesial som tar sted ca. 1 år etter at Sid og Ryker giftet seg. 

Enjoy!

Og God Jul!

-*-

Sid

«Dette grantreet er ikke stort nok.»

«Hva mener du med ikke stort nok? Dette er det største grantreet vi fant.»

Jeg skakker litt på hodet. «Men ser du det ikke? Hvis vi putter dette i ballsalen vil det virke så lite i forhold til resten av rommet. Det må være stort! Gigantisk!»

Ryker sukker, åpenbart lei av hvor mye jeg kverulerer på alt han gjør. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg vil at alt skal være helt perfekt.

Helt perfekt for den første julefeiringen denne verdenen har sett!

Og ikke nok med det, men stemning må være helt riktig før jeg kan fortelle han den store nyheten. Jeg har ikke holdt ut så lenge for å ødelegge alt nå.

Først tenkte jeg ikke stort om det. Morgenkvalme et par dager på rad, ikke noe stress. For alt jeg visste, kunne det likeså godt være at jeg bare hadde litt dårlig mage på grunn av all den rare maten. Men så fortsatte det, og fortsatte. Og med ett kom jeg på at jeg ikke hadde hatt mensen. Det var vel det som var den største vekkeren. For selv om jeg alltid hadde hatt noenlunde ustabil syklus, så virket det fremdeles merkelig. Spesielt sammen med kvalmen.

Så jeg spurte Ziva når hun var på besøk, og hun skjønte det med en gang. Selv om jeg på en måte også gjorde det. Jeg ville bare ikke innse sannheten.

Jeg er jo bare 21. Vi giftet oss for ett år siden, for helsike.

Tanken på å bli mamma skremmer meg mer enn jeg egentlig aner, så kanskje det er derfor jeg presser på denne feiringen så mye. Hvis jeg kan føle meg litt som hjemme i stua til min egen mor, kanskje jeg da blir tryggere på at jeg selv skal bli en.

Og jula handler jo om familien, så det er det perfekte tidspunktet å fortelle ham det.

Jo mer jeg prøver å overbevise meg selv om det, jo mer usikker blir jeg.

Det går bra. Jeg bare overtenker det. Skikkelig, skikkelig mye.

Oh holy, jeg skal bli mamma!

For å ikke la følelsene vise seg fullstendig i ansiktet mitt, tar jeg en kjapp avgjørelse om å forlate rommet. Ryker holder på å knyte hyssing rundt grantreet igjen, det jeg nettopp avslo, så jeg håper han lar være å følge etter meg.

Jeg går i retning av soverommet, vandrer rett igjennom og ut på balkongen.

Frisk luft. Jeg trenger frisk luft.

Men idet jeg trer en fot utenfor dørstokken, blir jeg møtt av en snøstorm og blir kastet tilbake. Jeg tumler bakover, desperat etter å gjenvinne balansen, men til ingen nytte. Med ett sitter jeg på gulvet og gnir meg over korsryggen.

«Au,» mumler jeg sammenbitt. Jeg lar døra stå oppe, siden jeg på den måten fortsatt får den friske luften jeg krever, men samtidig ikke blir begravd i snøværet. Dessuten har jeg ikke så veldig lyst til å reise meg opp ennå.

Det er ganske behagelig egentlig, å bare stirre på snøfnuggene danse rundt og rundt med vinden, dale sakte nedover til de blir tatt igjen. Til slutt treffer de bakken og får lagt seg sammen med resten, sånn at de også får vært med på å dekke alt i et hvitt laken av ingenting.