En STOR takk

41 5 15
                                    

Det var det.

Endelig.

ENDELIG.

Hvis jeg hadde visst at denne boka kom til å ta dobbelt så lang tid som den forrige, vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde startet den. Men jeg har et mål om å alltid fullføre bøkene jeg starter på, så her er den.

Den fullførte oppfølgeren til Mellom To Verdener.

Faktisk hadde jeg planlagt at boka skulle være ferdig i vinter, men skolen kom i veien og sa bare: Nei, stopp. Så det var det jeg gjorde. Jeg stoppet. Og etter hvert som skrivingen ble treigere og treigere, ble det til at boka tok lenger og lenger tid å fullføre.

Det er sikkert ikke så interessant å høre om alt dette, men jeg føler jeg skylder en slags unnskyldning likevel. Jeg hater å være treig i det jeg gjør.

Men som alltid er det trist å komme til slutten, spesielt fordi jeg nå har bestemt meg for at dette er slutten slutten. Det er ikke noe mer etter dette, så her ender Sid og Rykers historie. Det har vært en helt sinnssyk reise fra begynnelse til slutt. Jeg har aldri blitt så godt kjent med en karakter som jeg har blitt kjent med Sid, og derfor gjør det bare avskjeden tårefylt for meg. Jeg har tilbrakt flere år av livet mitt med henne og resten av karakterene, så det å ta farvel er tungt.

Jeg vil gjerne takke dere som ble med gjennom hele reisen. Jeg skjønner ikke hvordan dere har holdt ut så lenge, men jeg er evig takknemlig for de som leser, gir kapitelene en stjerne, eller kommenterer. Det betyr så uendelig mye for meg, dere har ingen anelse. Det får arbeidet til å føles ut som noe jeg gjør for gøy, over bare ... arbeid.

Så tusen, tusen takk!

Virkelig.

Vi sees igjen,

- BeemyRav

Mellom To SkjebnerWhere stories live. Discover now