Ryker
«Hva mener du med at jeg ikke får lov til å dra?» brøler jeg og reiser meg opp fra stolen. Stolbeina hviner langs gulvet imens den fyker bakover. Det klirrer i bestikket og glassene på bordet så fort jeg slår knyttnevene nedi.
Ryv ser helt uberørt ut. «Du hørte meg. Du får ikke lov til å dra.»
«Men Ziva sa –»
Det iskalde blikket hennes får det til å gå kaldt nedover ryggen min. «Jeg bryr meg ikke om hva hun har sagt til deg. Dronning Ziva er like uansvarlig og tankeløs som en syvåring når det kommer til bestemmelser, og det vet du godt selv. Sid ba meg spesielt om å passe på at du ble igjen her så fort du kom tilbake, og jeg skal sørge for at du blir. Jeg skal sørge for at du er her den dagen hun returnerer, forhåpentligvis med gode nyheter.»
Jeg stønner. «Du må vel skjønne at jeg ikke kan la henne dra ut på egenhånd?»
«Hun har allerede dratt ut på egenhånd,» svarer Ryv og tar en til skje av suppen sin.
«Det er ikke poenget!»
«Det endrer likevel ikke meningen min. Du blir. Ferdig med diskusjonen. Gå og gjør noe fornuftig av deg, eller enda bedre, spis opp maten du har blitt gitt.» Hun kaster et blikk ned på den uberørte suppen min, som jeg helt ærlig ikke har særlig lyst på. Den ser udelikat og altfor grønn ut for min smak. Den er sikkert laget av brokkoli.
Grøss. Brokkoli.
Jeg får den trelignende grønnsaken ut av hodet mitt og prøver å konsentrere meg om det som er viktig. «Vi er ikke ferdig med diskusjonen. Jeg drar.»
Ryv himler svakt med øynene. «Gir du deg aldri?» Forsiktig legger hun skjeen nedi suppeskålen før hun reiser seg opp fra stolen og møter blikket mitt. Øynene hennes uttrykker det raseriet jeg er forbedert på å få servert i ord om noen sekunder. «Skjønner du ingenting? Jeg håper du har fornuft nok til å forstå det faktum at Orbis ikke kan klare seg selv. Sid ba spesielt om at du skulle være med på møter og arrangementer imens hun var borte. Ikke fordi hun ville holde deg her og pine deg, men fordi hun stoler på at du kommer til å gjøre en god jobb. Hun stoler nok på deg til å overlate hele befolkningen i dine hender.»
Jeg prøver å late som jeg ikke bryr meg. «Hun etterlot mye i dine hender også.»
«Fordi det er helt umulig å gjøre dette på egenhånd uten erfaring.»
«For det hadde Sid så mye av når hun måtte starte.»
«For Sid var det annerledes,» hevder Ryv og setter seg ned på stolen igjen. Noen kremter svakt ved siden av meg. Jeg snur på hodet og møter blikket til Ziva.
«Vi spiser middag,» sier Ziva og peker en finger mot suppen. «Kan ikke dette vente til senere?»
«Nei.» Jeg retter oppmerksomheten mot Ryv igjen. «For Ryv her nekter å la meg dra etter Sid.»
«Du kommer bare til å ødelegge oppdraget hennes.»
«Jeg gjorde ikke det forrige gang vi reiste sammen.» Bare minnet av det lange eventyret får det til å bli varmt om hjertet mitt. Da var i hvert fall Sid der.
«Det var nære på,» minner Ryv meg på.
Jeg rister på hodet. «Det var ikke min skyld.»
«Og hvem var det da? Sid? Ziva? Aghon? Meg?»
«Det var ... alle sin skyld,» sier jeg og kjenner tapet nærme seg.
«Akkurat. Alle. For alle var jo med på å gjøre reisen til Sid mye vanskeligere enn den trengte å være. Jeg er sikker på at hvis hun ikke hadde forelsket seg hadde hun kvittet seg med deg underveis.»
YOU ARE READING
Mellom To Skjebner
FantasyDet har gått to år siden Sid ble kronet til dronning, men det er fremdeles mennesker ute etter å sette livet hennes i fare. Før hun vet ordet av det, har hun blitt kastet ut i kaoset igjen, og må nok en gang følge skjebnen sin. Ryker har ennå ikke k...
