"Da kan dere forlate flyet, håper dere hadde en god tur" sa flyvertinnen, og folk begynte og gå. Det dannet seg en kø, og ikke før jeg så bak meg. Merket jeg at Marcus gunnarsen sto bak.
Omg, "hei" sa han laft da jeg smilte stort til han.
"Hei" sa jeg svakt, jeg skalv og var kjempe redd for å si noe feil. Redd for å rett og slett drite meg sikkelig ut!
"Ikke vær redd, det er bare meg" sa han å lo kort, akkurat som om han leste tankene mine. At han viste Ogsen jeg var og hva jeg tenkte på.
Jeg startet og rødmet svakt og så ne di bakken for å skjule det. Det er litt flaut, rødme rett foran Marcus Gunnarsen.
Men så kom jeg på hvorfor jeg egentlig dro til Trofors.
"Kan jeg spørre deg om en ting?" Sa jeg svakt og smilte kort.
"Ja" svarte han og smilte tilbake.
"Hvorfor har dere aldri konserter i Norge lengre? Har dere glemt oss?" Sa jeg, å jeg ble litt irritert. Jeg ville ikke være sur på noen av gutta. Men det er litt vansklig når de bare glemmer oss.
"Vi har ikke glemt dere, det er bare en lang historie." Svarte han kort, og så til siden. Jeg kunne se at han var nesten litt redd for å møte øynene mine. "Helt sikker? Dere har jo sluttet og følge norske fans, sluttet og like bildene dems" sa jeg, før jeg måtte gå videre. Køen var snart ferdig. Og vi måtte skilles. "Vi har ikke glemt dere! Okei?!" Svarte han irritert og bare gikk?
Serr? Hva faen, de er aldri sånn mot svenske eller danske fans! Bare norske!
De blir irritert av alt!
Jeg høres ikke så stor fan ut nå, men jeg er fan. Og jeg liker de veldig godt. Men jeg slutter og like de bare mer og mer for hver gang de ikke snakker om Norge eller er med norske fans.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
