"Ikke forlat meg! Du lovte!" Skrek hun oppi trynet mitt, like etter løp hun ut av kjøkkenet, jeg gikk trist mot sofaen.
"Elise, ikke gråt" sa jeg forsiktig, stakkars. "Jeg tørr ikke å gjøre det alene, jeg trenger deg" hulket hun og så opp mot meg, "jeg skal ikke forlate deg, jeg driter i den karrieren. Det var bare Jon som synetes det var en god ide. Men jeg sier nei" jeg strøk henne nedover armen, før hun kastet seg rundt halsen min, tårene hennes trillet nedover genseren min,
"Shhh, jeg vil aldri dra fra deg" ikke før nå, skjønte jeg hvor avhengig Elise var av meg, hvor mye hun trengte meg.
"Jeg elsker deg Martinus, å klarer meg ikke 1 eneste sekund uten deg" fortsatte hun, jeg følte meg helt jævelig.
Som har forlatt henne, for å dra på disse tåpelige festene, som har dratt ut på byen til langt på natt med forskjellige kompiser, Elise har holdt alt inne, hun har skjult ensomheten.
Hvor trist hun blir når jeg forlater henne på denne måten. jeg har gruet meg, i flere måneder. Til å ikke klare farsrollen, hva om jeg skader barnet?
Ikke klarer å passe på det engang?
Jeg må bare hoppe i det, jeg må hjelpe Elise. Å ikke bare dra, dra ut på fest er ikke løsningen, det har haller aldri vært løsningen for problemet.
"Jeg skal aldri forlate deg,"
Uff, deep stemning her syntes jeg..... håper dere liker delen og beklager for at den er kort❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
