Sammen om drømmen

23- rom 126

"Hei, vennen min" mumlet mamma, øynene hennes var røde og de var sykt av tårer. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Jeg og Martinus hadde akkurat kommet på Rikshospitalet og vi måtte faktisk gå opp 12 etasjer, siden heisen ikke funket. Ekke det veldig uprofesjonelt?! På et sykehus! Hva med de som sitter i rullestol, hva i helvete gjør de? Altså, nei.
"Ingrid er fortsatt levende, hvis du vil si noe til henne" mumlet pappa trist å pekte på rommet "126"
Jeg nikket kort mens jeg startet og gå inn, med Martinus rett bak meg.
Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne da jeg så på den lille kroppen.
Med så mange forskjellige ledninger, hun så ikke ut, hun var sliten, og hjertet hennes kunne stoppe når som helst.
"Elise" stammet hun kort, stemmen hennes var utydelig, akkurat som om hun skulle sove.
"Ingrid, herregud!" Sa jeg gråtende, jeg ville ikke se henne slikt, sånn som dette. Det føltes ut som hjertet mitt knuste i mange biter, for hvem vil se den personen som man elsker mest her i verden? Ligge for døden? Og man kan faktisk ikke gjøre noe med det
"Unnskyld Ingrid" sa jeg kort å satte meg ned i stolen ved henne.
Hun lyste nærmest opp da hun så han, Martinus. Hun elsket både han og sangene deres.
"Martinus" sa hun kort, hun var en gledesspreder, og hun gjorde rett og slett alle glade.
"Hei" sa Martinus å tok taki hånda hennes. Jeg la hånden min oppå, og alle 3 holdt hender.
"Unnskyld!" Mumlet jeg igjen.
"Jeg skulle vært en bedre søster Ingrid. Og jeg har aldri ment noe av det stygge jeg har sakt til deg.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte! Å du betyr så ufattelig mye for meg, en dag uten deg er en dag uten mening. Du lyser alltid opp dagen min, på de morgenene der jeg er møkka sur å lei, er du glad og super blid" forklarte jeg og gråt, endelig kom de tårene ut, de som har vært inne i mange måneder.

Heei!
Håper dere liker historien så langt! Det er bare å si ifra om dere har noen ønsker om hva som kan skje videre!❤️