Jeg våknet og gned meg sakte i øynene, trøtt var jeg, men jeg måtte stå opp, jeg måtte lage middag, og sist men ikke minst. Jeg måtte snakke med Martinus,
"Hei," mumlet Martinus da jeg kom inn på kjøkkenet, jeg sa Hei tilbake å satte meg ned ved kjøkkenbordet, "Såå, ehm. Jeg må snakke med deg jeg" sa jeg og smilte kort.
"Mhm?" Han strøk meg rolig på ryggen å satte seg ned ved siden av meg.
"Hva er det? Noe farlig?"
"Neida" startet jeg og smilte stort.
"Ville bare si at jeg har tenkt på det med barn, men jeg tror ikke vi er så klare for det hent enda" startet jeg, smilet hans fjernet seg og jeg kjente jeg ble litt trist selv, "hvorfor? Det gikk jo så bra med isabel" stammet han frem og lekte med fingrene hans, "jo, men barn er forskjellige. Å du er nesten aldri hjemme, skal jeg likksom være alene?" Sa jeg og tok taki hendene hans og flettet de med mine, "nei, jeg gjør alt for at jeg er hjemme. Isåfall så må jeg vel bare."
"Gi opp karrieren"
"Martinus, nei. Jeg lar deg ikke gjøre det, sånn er det bare!" Sa jeg strengt, ikke snakk om at han skal gi opp noe som han har jobber for i mange år, kun for meg? Nei.
"Det er mitt liv! Min karriere!" Sa han og startet og tygge på et eple. Jeg himlet med øynene og startet og ta ut av oppvaskmaskinen. "Martinus! Kan du bare skjerpe deg, det er kun du som vil ha det barnet! Tenk litt på meg å, det er min kropp, den skal bo inni meg i 9 lange måneder." Sa jeg og så på han, "greit. Du får si hva faen du vil"
"Men jeg orker ikke mere, jeg slutter med den karrieren uansett hva du sier"
Hei dere!
Tusen takk for så hyggelige kommentarer! Og tusen takk for alle som stemmer❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
